Sagaen om Ola den heldige
(Sonettkrans)
Det hendte visst en gang i fordums tid
at stormann, jarl og bonde stod imot
Kong Olav i en hard og bitter strid
om Kvitekrist og Odin, dåp og blot.
Og striden braket løs på Stiklestad,
en blodig kamp som farget jorden rød,
og sverdets gny det gnall og skalder kvad
om heltemot og ære, skam og død.
Så stilner kampen hen, det ropes stopp,
Kong Olav er visst død, vi kan gå hjem.
Men hvem skal samle lik og rydde opp?
Så strides det på nytt i mellom dem.
Fornuften seiret, enighet ble nådd,
en kvinne og en mann de kastet lodd.
En kvinne og en mann de kastet lodd
om øksen som stod fast i Olavs kne.
Han falt, som kjent, for øks og sverdets odd,
på Stiklestad var ingen dødere.
Men hvem var Olav, hvorfor var han der?
Han hadde visst en eldre ukjent bror
som var forhatt og lite populær,
en døgenikt som drev med blot og hor.
Og broren ville være fri og frank,
han sa til Olav: "Overtar du litt?
For jeg vil drikke mjød og drive dank,
dessuten passer kronen hodet ditt."
Og det ble visstnok sagt på Olavs tid;
han tapte, måtte reise ut i strid.
Han tapte, måtte reise ut i strid
og tåle frost og kulde, nød og savn
mens broren satt igjen fornøyd og blid
i kongens stue, Ola var hans navn.
Om Olav var en dyster kristensjel
var broren Ola desto mindre from.
Om han ble sendt til Valhall eller Hel,
det brydde han seg slettes ikke om.
Mens Olav ga sitt liv på Stiklestad
tok Ola seg av brorens unge brud.
De koste seg med vin og varme bad
mens Olav gikk i kampen for sin Gud.
Ja, Ola hadde trukket beste lodd
mens hun regjerte hus og kokte sodd.
Mens hun regjerte hus og kokte sodd
gikk Ola ut av huset, så en dag.
Hans bror var død, det hadde mange spådd,
nå lå han i en prektig sarkofag.
Men Ola sitt humør det var på topp,
han hadde ennå livet i behold.
Så lenge mjøden skjenkes uten stopp,
kun tosken foretrekker krigens vold.
Og Ola vandret selv til Stiklestad
og så på hvordan tingene så ut,
og der lå ennå likene i rad;
i døden var de like, trell og fut.
Han så en hodeløs lemlestet mann,
i krigen var det mange lik som han.
I krigen var det mange liksom han
som Ola så, med mangelfull fysikk,
men mange hadde klær og sverd i stand,
og Ola plukket med seg der han gikk.
Han samlet mere enn han greide selv
å bære, så han grep en gammel knark
og sa til ham: "Hei, nå er du min trell,
og jeg har tenkt å kalle deg for Kark!
For Kark er et moderne trellenavn
og jeg vil følge moten her jeg går
på slagmarken og stjeler som en ravn
og plukker spyd og piler ut av sår."
Og Kark fikk Olas matpakke og mjød,
og vennskap vokste frem blant blod og død.
Og vennskap vokste frem blant blod og død
blant menn som Ola, Kark og mange fler,
en liten gjeng med hedenskapens glød;
tolv fredløse med tvilsom karakter.
Og Ola ble en leder mellom dem,
en høvding over røvere og ramp.
Som gammelkonge var han litt fornem,
men viste råskap når han kom i kamp.
De raste rundt i hele Trøndelag
på hærtokt, ran og rov som om det gjaldt
å samle gull og gods av alle slag
og skjende alle kvinner overalt.
Om natten ble det kvinnfolk på hver mann,
om dagen sattes hus og fjøs i brann.
Om dagen sattes hus og fjøs i brann
før horden stakk av sted med skrik og skrål
med gull og sølv i bøtter og i spann
fra gårder som forsvant i store bål.
Men ryktet vandret før dem der de gikk
og plyndret gårder og la alt i grus.
Fra bygder ble det rømt i full panikk
og ofte kom de frem til tomme hus.
Og Ola og hans menn de bannet svært
ved hus hvor folk og fe var dratt sin kos.
De søkte større forhold etter hvert,
om høsten gikk de inn i Nidaros.
I byen led de slettes ingen nød,
om kvelden var det kortspill, dans og mjød.
Om kvelden var det kortspill, dans og mjød,
og Ola nøt de gleder livet gav
i byen dit hans bror ble ført som død,
der lå han i hans altfor unge grav.
Men tanker kom om brorens gilde sverd
og kronen som satt fast på hodet hans.
Den kronen var visst ganske mye verd
og sverdet var det beste her til lands.
Og Ola tenkte: "Dette skal bli mitt,
for Olav trenger intet likevel.
Jeg går alene nå og tar en titt,
for dette vil jeg ha helt for meg selv!"
Ved kirken fant han ut hvor broren lå,
så reiste han tilbake etterpå.
Så reiste han tilbake etterpå
til Olavs grav med spade og med spett.
Hans bror var råtten, gustenblek og grå,
han var det verste Ola hadde sett.
Og ormer, mark og rotter åt om kapp
med edderkopper på de hule kinn.
Og Ola kjente at han ble litt slapp,
han måtte tømme magesekken sin.
Så tok han sverd og krone fra sin bror,
han hadde aldri følt seg mindre barsk,
for Olav var så staselig på jord;
nå lå han der, så tvers igjennom harsk.
Og Ola vandret til sitt pensjonat,
vel hjemme fikk han rene klær og mat.
Vel hjemme fikk han rene klær og mat
før grådigheten atter stilte krav
om kappen rundt den gravlagte prelat,
og Ola gikk igjen til brorens grav.
Han brukte spettet kjapt og rutinert,
brøt lokket opp på Olavs sarkofag.
Han gransket kappen ømt og imponert,
fremdeles var den flott, tross rotters gnag.
Han tok så kappen, kledte seg i den
og ignorerte plaggets råtne lukt.
Han stivnet brått, nå hørte han tre menn.
De nærmet seg, det var for sent til flukt!
Han hadde drømt og glemt å passe på,
han koste seg med det han kunne få.
Han koste seg med det han kunne få
og hadde ikke merket raske skritt
som hurtig nærmet seg dit Olav lå,
og Ola fryktet nå for livet sitt.
Han jumpet opp i graven momentant
og la seg oppå liket, stiv og stram.
De fremmede kom nå til gravens kant
og stirret himmelfalne ned til ham.
Da sa den ene: "Ser du hva jeg ser?
Hans kinn er røde, håret er blitt langt,
hans banesår de vises ikke mer;
jeg tror vi har å gjøre med en sankt!"
Og Ola lå og presset broren flat,
og egentlig så ble han ganske lat.
Og egentlig så ble han ganske lat,
han koste seg og hadde godt med tid.
De fremmede fikk hjelp av en soldat
og løftet kisten opp med Ola i.
Og Ola ble vist frem på byens torg,
til Nidaros dro alle for å se.
Og ryktet gikk: Han kunne stille sorg,
de lamme løp, de blinde kunne se!
Og Ola hadde aldri tenkt det slik,
ble kjendis uten selv å si et ord,
han lå jo bare der på brorens lik.
Han ble berømt, skjønt æren fikk hans bror.
Og Hellig Olavs ry ble stort og veldig,
om det kan synes aldri så tilfeldig.
Om det kan synes aldri så tilfeldig
så fikk man seg en helgen her i nord.
Og Ola syntes selv at han var heldig,
men ble litt lei av stanken av sin bror.
Han kom seg ut av kisten, så en natt,
med krone og med Olavs kappe på.
Han skjønte at hans rykte var en skatt,
han gikk til klostrets dør og banket på.
Og nonnene tok Ola inn til seg,
de jublet, det var nærmest hysteri,
de hyllet han som gikk den brede vei
og bad ham om å bli til evig tid.
Med utgangspunkt som doven og drikkfeldig,
så vet man nå at mannen har vært heldig.
Så, vet man nå at mannen har vært heldig?
Og vet man nå at Ola fikk det bra?
Som hellig mann ble dametekket veldig,
og derfor må nok svaret være ja.
Hos nonnene ble Ola til sin død,
som hellig gjorde ikke han en døyt.
Og nonnene led slettes ingen nød,
for helligdommen hans ble verdsatt høyt.
Velsignelsen gav Ola klokka tre,
og da stod nonner ventende i fleng,
for saligheten fant de på hans kne
og himmelriket var i Olas seng.
Om heldig-Olas saga er å si:
Det hendte visst en gang i fordums tid.
Espen Stemland