Adrians krans
I
Bak iris.. kan du øyne, nå ditt sted..?
fornemme kornblomsts himmel på din grav?
Så se: I det jeg så, i ed jeg gav
deg øyner jeg, ved deg, en flik av fred.
Du hviler her, og slekt har hvile ved:
De tok i mot, med gromuld, uten krav.
og en kan, kanskje, gi deg sus av hav,
det sus en sjel vel aldri toner ned
som en gang har gått om i marm fra vest
og sugd det inn med våte sansers fryd,
i søte støt av tang i havsalt blest.
Å lille du! Vendt om før lyd ble lyd,
Før syn ble syn, og dufter bød til fest:
Synk inn i blikk med deg som bunn – og tyd!
II
Synk inn i blikk med deg som bunn – og tyd.
men dette nære nå? – så slørt med ett?
- og ikke føler jeg at jeg er trett –
Hva drar fra dunklet? – fjetrings drar meg: Lyd!
En tuet, snaugnagd voll med stein til pryd
trer frem. En bekk? Soleihovkransen! Tett.
i solblankt surl – et blink bak år – men sett! –
og i meg, som et skrik, står gledens spyd! –
Hin steingard om. Hin klopp. Du så den. Der!
men hvorfor denne glede uten ord? –
og hvorfor var en karrig voll så kjær? –
Jeg synker inn i spinn omkring et: Hvor?
omkring et glimt som så fortettet er –
Jeg går og leter i mitt eget spor –
III
Jeg går og leter i mitt eget spor,
i ham jeg så, i det jeg kunne gripe,
en fjærestein det skvulpet om, en stripe
av strålestøv, med knekk på der jeg tror
den skal til bunns – og så gror bråblenkt stor:
en kjølbords-sol jeg bommer i å knipe
der den glir bort i hin forundrings glipe
i løvheng over vannspeil der den bor –
En eim, det vet jeg nå, av gammel tjære,
som er i meg i form av båt og nøst,
av tørket garn – og himmelsk lukt av fjære
som hvor jeg måtte være følger med:
Og det var vårlys der, men i min høst:
Jeg vet at dette inngår i min fred.
IV
Jeg vet at dette inngår i min fred,
som sommerskumrings gardfjøslukt – og stell,
med "Besten", min, blant kje en raggmyk kveld
der mekrings kjæte hang som klang. Ble ved!
og lenger frem, og fjernt fra barndoms sted –
med en, i le; med rein i ringer; fjell –
og to som, tyst, sto værende, med fell! –
Vi var. I tussmørk pust. I urdrøm. Med!
Om to på vaktsom vakt ble var til slutt,
og klover så ga kalv og simle bud,
og alle på et ordløst tegn tok spor –
vi hadde, innen evighet ble brutt,
fornemmet med vår ganske sjel en gud.
I gjennom alt av livgitt går: Jeg tror!
V
Igjennom alt av livgitt går: Jeg tror.
I alt er innblåst det å elske. Se:
Ved det ble lys, og lys ble liv – og ble.
For visst! Jeg vet – men ett får unnfly ord!
men kjenn! En hånd – og alt ble godt på jord –
- og lykkens lukt fikk natronkaker spre –
- og ingen krig var i, om om forble –
En hånd som holdt. Som strøk. En far. En mor.
og så, den første søte, såre gang
jeg brant det frem: Jeg elsker deg! – og ser –
Fortærings ild bak blodets hete sang!
Så er den stor, dens seiers gnist av fryd:
Jeg elsker! Elsker elskede! Hva mer?!
Jeg slynger, blind av tårer, gledens spyd!
VI
Jeg slynger, blind av tårer, gledens spyd
for i og om er tomhet, savn og nød;
er pine uten mening, håp; er død –
Å finne flammen i blir all min dyd.
Å finne flammen! Slynge gledens spyd!
Å elske frem! Å smi i essens glød!
så mangt kan skjebnen bære i sitt skjød –
må en bli rammet! – med et skrik av fryd! –
For en er en i alle, alt som skjer.
Å være er å, helt ut, være til.
Hvor skulle en vel ikke gjøre mer! –
la hånd og hjerte være hudløst nær.
Å, lille du! Bli med meg om du vil.
Bli med, og gi meg liv til ordet vær.
VII
Bli med, og gi meg liv til ordet vær,
vær barnet i meg selv, den åpne sans
som gjenser Paktens glemte Ark; og glans
av gullslott-syn og hildrings lys – som er.
Å vite, se, og øyne skog av trær:
Må det ha plass – med fjetrings lek og dans
i trolske flammers spill en fjern St. Hans!
I stikk av helhet: La oss sanse her.
I gnistens sprang av fylden i vår glede,
av dybden i vårt inderligste savn,
av den essens vi er og en gang var
er vi, med dette indre mål til stede
og ser, er i – men stille går ditt navn
Du skal bli med meg dit jeg mangler svar.
VIII
Du skal bli med meg dit jeg mangler svar,
dit gåter gror – og tegn fortapes, dit
jeg vildrer om, og ber min skaper: Rit
din rune i meg, du som gir og tar –
som lar det briste der magien bar –
som stanser lys i flukt, i sitring hit –
som inngår, uutgrunnelig – men vit:
En gud for Job – en Jahve – er barbar!
men verden, den er vakker, vond og rar,
og godt er det: å bare se en flik,
og spinne inn og frem i fantasien –
som hun som hegnet om deg, ga magien,
og spant en sang i meg som selv kom slik:
"Fordi du kom så nakent nær meg, var –"
IX
"Fordi du kom så nakent nær meg, var –
min armkroks nurk, en nese gul av talg -
fordi du ikke ga meg noe valg
men ordløst så og sa at jeg var far –
fordi din blinde tillit da ga svar,
sa: gi og få, sa : hva er kjøp og salg?
sa: seirer sverdet? – bare hvis i balg,
det sa den blinde tillit som jeg bar –
fordi jeg ser, og ser at slik, som blind,
alene slik kan en fornemme, fullt,
ta verden inn i hudløs himmel, nær,
og ikke flyktig sky den som en hind –
fordi den i kan sås din flammes sult –
om liv så svir som ild fordi du er – "
X
om liv så svir som ild fordi du er –
om navn må hviskes over dødens grind –
om ravn i hjertet hugger nå-nebb inn:
Å, liv du ikke fikk å leve her! –
Mitt valg er ett, om splintrings skrik er nær:
I gledens sang i dyp av eget sinn
ses glimt av gud. Så synger jeg deg inn!
og skaper, gudegitt, din verden der!
Som musling mykt smir lys av smertens stikk
er vi av hav, er hav i hver i sær.
Synk inn bak iris! Bunnløst er mitt blikk!
Så bli! – og gi meg himmels speil til "Vær!"
mens jeg – i meg – skal finne mål jeg fikk:
Du skal få se det i sitt sette skjær! –
XI
Du skal få se det i sitt sette skjær:
Ditt sted på jord, i vugg i spindels spinn,
må dugges lysskjært frem av myldrings sinn,
og skimrings er med ett – er ikke – Er!
Å sug av sødme! Drøms fortetning! Der,
i svanger fylde: Barndoms duft og skinn!
som frem fra dunkle gjemmer suser inn
fra dybder i meg – og blir sansnings nær.
som luer, buet inn i nuet: Risp
av støv i stup i høstnatt, høy og klar.
Det flammer opp – et gjennombevnings gisp –
før jeg tar mot for oss, lar sanser spille –
men i meg blir jeg myk og varm og stille –
fordi jeg viser hva jeg alltid har!
XII
Fordi jeg viser hva jeg alltid har
skal du se verden mettet, varm og rik,
hin knivskjells sandstrand lyse, mytisk, slik:
med bårer – vind og bårer! – hvisk og svar.
i barndoms brønn se kilden blinke. Klar! –
Og du skal bli med bak hver blygsels flik,
se manndoms lykke, dybden i hvert svik,
se buen briste, pil som bar – og bar –
Å, henders møte! Mykt av viten. Kjenn!
Hin brenning. Brus av strandslag. Sansning. Svar.
Et sinn, en munn! – ett sinn, en munn - Brenn!
For visst! Jeg viser hva jeg alltid har,
og byr deg. Ber deg: Bli! Vær i meg! Enn!
så binder jeg en krans som dunkelt drar –
XIII
Så binder jeg en krans som dunkelt drar
som skjenkes her – men aldri kan bli hel,
som byr deg inn, som dufter deg sitt: Dvel!
med alt mitt sinn kan fange inn og har
av drøm og dugg – hver barndoms blomst jeg skar –
mens Fridas blomster transparent tar del –
og sus av hav, hint sus vevd om din sjel,
i muld som lar den lengsel gro som var?
Å, Adrian, du unders bitte lille!
Du kom til Jord, du gikk til jord, og blir –
og det du nå kan si oss, i oss, stille,
er sinnets egen dype sang i hver –
Jeg løfter blikk: I solblå lønn strir spir!
og dette vet jeg: at din grav er her –
XIV
og dette vet jeg, at din grav er her –
at du får del i dette sted og blir
men hva du ga, og gjør i meg, og gir
blir del av dag og drøm og det jeg er –
blir del i kornblå lengsel, i begjær,
blir del i håp, det vare håndtrykk. Spir,
og vær i meg – i hver som fikk deg kjær!
Så kan jeg gå da, nå, fra ro og rast,
mens sinn slår myldrings spinn om deg og dem,
og verden om og i blir ny og nær.
Ja, vandre skal vi, tryllt og uten hast,
for dit jeg skal, dit skal vi finne frem –
og dette vet jeg: at din grav er her –
XV
og dette vet jeg, at din grav er her –
så binder jeg en krans som dunkelt drar
fordi jeg viser hva jeg alltid har.
Du skal få se det i sitt sette skjær.
Om liv så svir som ild fordi du er,
fordi du kom så nakent nær meg, var:
Du skal bli med meg dit jeg mangler svar.
Bli med, og gi meg liv til ordet vær.
Jeg slynger, blind av tårer, gledens spyd:
I gjennom alt av livgitt går: Jeg tror!
Jeg vet at dette inngår i min fred:
Jeg går og leter i mitt eget spor.
Synk inn i blikk med deg som bunn – og tyd:
Bak iris – kan du øyne nå ditt sted?
Egil Stokke
