NRK Meny
Normal

Er Sisyfos lykkelig?

Den seirende Sisyfos: Det absurde menneske sier ja til livet - og holder ut. En gammel stoisk læresetning får nytt innhold av Camus

En jazzmusikers liv har mye til felles med Sisyfos sin skjebne. Hver kveld må han ut på scenen, glad eller trist, trett eller opplagt må han hente styrke til å trollbinde sitt publikum. Han må yte sitt beste så lenge konserten varer – etterpå er ingenting tilbake. Pakke instrumentene og gi seg i vei mot neste konsert mens publikum forlater salen.

Hør: Studio Sokrates om Albert Camus og Sidney Bechet, del 2

Conditio humana

sa romerne – og satte ord på det: Menneskets vilkår – på jordskorpen. Hva går det ut på å være menneskefødt? Det er dette Albert Camus diskuterer i sin lille bok Myten om Sisyfos. Mennesket må leve uten håp. Fordi håpet er en illusjon, framholder Camus. Men dette er ikke så dystert som det kan høres ut til, fortsetter han. For å innse at håpet er en illusjon er frigjørende. Nettopp i det øyeblikk vi fatter at vi henviste til å leve her og nå, leve i nuet – dukker innsikten om at øyeblikket byr på rike livsmuligheter. Livsgleden finnes i øyeblikket.

Ryggrad

Det kreves ryggrad for å bære denne innsikten, tror jeg. Og Camus stiller seg ved siden av Arthur Schopenhauer – som tenker langs de samme tankebanene, uten at Camus derfor oppgir at han har lest Schopenhauer. Kanskje har han ikke det. –Den siste anstrengelsen man må gjøre, skriver Camus, (Myten om Sisyfos, p. 117) – er å komme så langt at man innrømmer at våre anstrengelser, det være seg erobringer, kjærlighet eller skaperverk; - like gjerne ikke kunne ekstistere. På den måten fullbyrdes den dype meningsløshet i ethvert liv.

Sorg og glede

Men når meningsløsheten først er oppdaget og erkjent – åpner anledningen seg til å kaste seg ut i livet. Å kaste seg hensynsløst ut i livet, med alt det det innebærer av eksistensiell risiko, skriver Camus. - Utenom dødens fatalitet er alt, både sorg og glede og lykke – det samme som frihet.

Musikken seirer

La oss bli i dette perspektivet en stund til: Musikken dukker opp som et helt særegent område for erkjennelse. Nå tenker jeg på at artisten i Studio Sokrates også denne gang er Sidney Bechet. Bare det mystiske faktum at vi mennesker er i stand til å komponerer og å framføre musikk er i seg selv en slags trøst. Sisyfos erfarer en stille glede, skriver Camus, (p122)

– Hans skjebne tilhører ham. Stenen er hans. Alt blir stille omkring ham – gudene tier – når han innser sin egen skjebne – og i samme øyeblikk oppstår musikken. Camus skriver: - I et univers som plutselig er blitt stille hever seg tusener små, forunderlige stemmer fra jorden. Ubevisste og hemmelige klager og lokkelser fra alle hold er seierens pris og nødvendige komplimneter. Jeg innbiller meg at dette er musikk. Hva tror du? Kontakt Studio Sokrates.

Musikken

Du kan finne mer stoff om Sidney Bechet her: The Sidney Bechet Society -

1: Sidney Bechet: Lazy River

2: Sidney Bechet: Blame it on the Blues.

Studio Sokrates om Sisyfos og lykken, lørdag 1. juni, 2002