Den trofaste rebellen

Det er vanskelig å si hva som er det mest fascinerende ved Chet Baker. Musikken eller livet? Det er ingen tvil om at han trollbinder oss med toner som treffer vår egen sårhet og hudløshet. Samtidig viser han vei: Vi finner trøst i skjønn musikk. Skjønnheten i musikken hans viser oss at nåde er en mulighet i livet. Eller var det Chets liv? En tragisk og smertefull livsvei som Chet fortsatte å vandre uten å ta hensyn til konsekvensene. I dette lyset havner rebellen Chet Baker i samme selskap som rebellen Sokrates – de fant bare en verdi å være trofast mot: For Chet var det å skape magiske øyeblikk i musikken – for Sokrates var det å avsløre den nakne sannhet, eller kanskje: Sannhetens nakenhet?

Ørn i bur

Ett av naturens mange mesterverk. Havørnen. Et vingespenn på to og en halv meter og øyne som kan se laksen en kilometer under seg. Men det mest imponerende er harmonien mellom ørna og naturen. Hvis ikke vi mennesker ødelegger – så er ørna nøyaktig tilpasset sine oppgaver og utfordringer av årmillioners prøving og feiling. Harmonien er perfekt. Men sett ørna i bur – og sleng til den en død makrell av og til. Så sitter den der med verktøy og krefter, evner og egenskaper – til ingen nytte. Peter Wessel Zapffe brukte gjerne tanken på en havørn i bur – som et bilde på menneskets situasjon i verden. Nå skal jeg fortelle deg hva han mente med det. Som mange andre tenkere laget også Zapffe sine egne begreper. Et av dem var begrepet biosofi, tenkning om mennesket som biologisk vesen. Filosoferer man med Zapffe omkring mennesket som biologisk vesen finner man at vi utfolder oss på fire, grunnleggende områder – interessefronter, som Zapffe skriver.

Vil De bli pessimist?

Før eller siden må man spørre: - Er det noe galt med mennesket selv?Det er slett ikke vanskelig. Alt De trenger å gjøre er å tenke over et par småting. Betingelser som er knyttet til det å være født til menneske og som følger menneskeheten på dens marsj gjennom verdenshistorien. Det har å gjøre med våre evner – og vår higen. Våre drømmer og visjoner på den ene siden og vår evne til å la drømmene gå i oppfyllelse på den andre. -I mer enn ti tusen år har menneskeheten forsøkt å skape det gode liv uten å lykkes, sa Peter Wessel Zapffe til meg en gang, og så la han til: - Når vi ennå ikke har nådd målet er det på tide å spørre om det ikke er noe i veien med mennesket selv?

En tragisk slekt

Norges nasjonalfjell: Stetind i Tysfjorden. - En ambolt hvorpå selv gudene hamrer forgjæves. (Zapffe)- Jo visst er naturen vakker. – Men den bryr seg ikke om oss! - Den bryr seg ikke om individene i det hele tatt. – Ofte virker det slik at det å være født til menneske er å være født inn i en slags fangeleir: - Det ligger fiender og ulykker på lur over alt, og de rammer når man minst venter det. Peter Wessel Zapffe (1899-1990) har kalt menneskeheten en tragisk slekt. Han ga oss en original variant av den eksistensfilosofiske ånden som hjemsøkte europeiske filosofer fra Kierkegaard til Camus, Sartre, Heidegger, Marcel, Bloch og flere av de store og kjente tenkerne. - Hadde Zapffe publisert på fransk eller tysk så ville vi kjent ham som en tenker i selskap med Eksistensialistene.

Ingenting

Går det an å tenke på ingenting? Går det an å forholde seg til ingenting? Hva er det treåringen spør om når han sier: - Pappa. Hva er ingenting? Et uskyldig spørsmål og bevisstheten ramler ned i filosofihistoriens bunnløse brønn. Hva er ingenting? Parmenides fra Elea (510 f. Kr.) er en av de første som reflekterer omkring ingenting-tanken. Hans konklusjoner viste seg å sette trenden for tenkningen i to tusen år framover: – Av ingenting følger ingenting, -ex nihilo nihil fit; – sier vi ennå, og en streng svinger fra vår egen tid tilbake til den grekeren Parmendides, sønn av en aktet familie i Elea, Italia.

Svartsynets metafysikk

I jazzen finnes det et eget uttrykk for tunge tanker, svartsyn og nederlag: - The Blues. Men kan man tenke seg at Parmenides fra Elea (540-470 f. Kr.) gir filosofisk uttrykk for den samme følelsen? I så fall må man si at The Blues er en vesentlig del av Platons idelære. – Forandring er logisk umulig, framholdt Parmenides med styrke. Han setter ord på en gresk fordom, et dilemma i antikkens filosofi: Hvordan skal man forklare at noe forandrer seg - og likevel er det samme? Du som leser disse linjene – er du den samme personen nå – som da du var liten?

Gråt og jammer

Å ve meg, arme! er den første replikken Elektra utbryter i Sofokles tragedie ved samme navn. – Å hellige lys, å morgenluft sval! Hvor titt har du lyttet til hulkende gråt? Hvor titt har du hørt meg med hendene slå i fortvilelsens jammer mitt blødende bryst…. En anelse mer høystemning og patos enn Bessie Smith sine tekster, men likevel: De klager begge over den bitre skjebnens regn av piler; - over tilfeldighetenes blinde øksehugg i livet. Trenger du å repetere hva tragedien Elektra handler om kan du klikke på lydfila nedenfor – eller på en av linkene helt nederst i denne teksten..

Kong Ødipus

La oss ta det fra begynnelsen. Kong Laios blir fortalt av oraklet i Delfi at hvis han får en sønn så kommer denne gutten en dag til å drepe han. Naturligvis blir dronning Iokaste gravid og føder en gutt. For å unnfly sin skjebne setter Laios og Iokaste guttebarnet ut i skogen – der han blir funnet og brakt i sikkerhet hos en annen konge, Polybos. Her vokser Ødipus opp – helt til han får høre om orakelet i Delfi sin spådom. Da rømmer han – for å unngå sin skjebne – han tror Polybos er hans egentlige far.