Ørn i bur

Ett av naturens mange mesterverk. Havørnen. Et vingespenn på to og en halv meter og øyne som kan se laksen en kilometer under seg. Men det mest imponerende er harmonien mellom ørna og naturen. Hvis ikke vi mennesker ødelegger – så er ørna nøyaktig tilpasset sine oppgaver og utfordringer av årmillioners prøving og feiling. Harmonien er perfekt. Men sett ørna i bur – og sleng til den en død makrell av og til. Så sitter den der med verktøy og krefter, evner og egenskaper – til ingen nytte. Peter Wessel Zapffe brukte gjerne tanken på en havørn i bur – som et bilde på menneskets situasjon i verden. Nå skal jeg fortelle deg hva han mente med det. Som mange andre tenkere laget også Zapffe sine egne begreper. Et av dem var begrepet biosofi, tenkning om mennesket som biologisk vesen. Filosoferer man med Zapffe omkring mennesket som biologisk vesen finner man at vi utfolder oss på fire, grunnleggende områder – interessefronter, som Zapffe skriver.

Hør: Studio Sokrates om Peter Wessel Zapffe og jazz fra nordnorge, del 4

Den biologiske interessefront

Under denne overskriften plasseerer Zapffe våre rent biologiske behov. Våre biologiske behov kan karakteriseres kort: Fôr og forplantning. Vi må spise og formere oss – ellers dør vi ut som art. Derfor må mennesket være utstyrt slik fra naturens side – at vi makter å skaffe oss mat.

Slik havørna kan stupe etter laksen kan eskimoen bore et lite hull i isen, stikke en pinne nedi og så vente. Når pinnen dyttes opp av en sel som vil trekke luft – stikker eskimoen spydet ned i hullet med full kraft – og så blir det middagsmat. Som vi ser er list, lempe og utspekulerte grep nødvendig for å fange maten. Den biologiske interessefront støttes av fornuften – eller av ånden og hånden, som Zapffe pleide å si.

Den sosiale interessefront

er et annet felt mennesket utfolder seg på. Man må tro at den sosiale interessefront er en nødvendig del av det å være menneske. Vi trenger anerkjennelse, noen må fortelle oss at vi er dyktige, vi utstyrer oss med etikette, snyter oss aldri i gardinene og setter ikke steikepanna på flygelet.

Den sosiale interessefront rammer inn hele det voldsomme feltet vi mennesker omgås hverandre innenfor. Jeg tror ikke Zapffe mente at der var vanntette skott mellom frontene. Åpenbart er det slik at flørt og kurtise hører inn under den sosiale interessefront, men har betydning for den biologiske. Her kunne Zapffe kanskje ha satt strek, men han operere med ytterligere to fronter:

Den autoteliske interessefront

betyr det livsfeltet der våre aktiviteter har sitt mål i seg selv. For eksempel å sitte på en stubbe i skogen og blåse såpebobler, helt alene. En form for lek – som har hensikten liggende i seg selv. Å sitte alene på hybelen og spille munnspill. Leken har naturligvis både biologiske og sosiale formål og karaktertrekk – men tenk på Heraklit, førsokratikeren som sier: - Evigheten; et barn som leker.

Den religiøse interessefront

er unikt menneskelig. Zapffe framholder at verdensreligionene kan tas til inntekt for at vi har et religiøst behov – vi har bruk for å kunne identifisere oss selv i vår kosmiske situasjon. For å si det litt banalt: Vi ønsker å kunne se oss selv gå opp i en større og meningsfull sammenheng – omtrent som gulrøtter eller selleri går inn i en fornuftig kontekst når vi koker kjøttsuppe.

Det er her Zapffe markerer sin originalitet som eksistensfilosof. Noen dypere og større mening ut over vårt opphold på jordskorpen er ikke mulig å identifisere – uten å hykle, uten kunstig å redusere sitt bevissthetsinnhold, uten å fire på kravet om mening med tilværelsen.

Et fjollete smil

-Overfor livsmysteriet har jeg intet annet enn et fjollete smil å stille opp med, gjentok Zapffe gjerne i samtaler jeg hadde med ham. Går vi tilbake til bildet av havørna er det som om mennesket, med sitt luksusoverskudd av bevissthet og fantasi er fanget i naturens bur. Vi krever rettferdighet i alt som skjer, vi ønsker oss at lidelsen skal fordeles blant menneskene etter et økonomisk prinsipp som gjør lidelse og nød begripelig.

Men det onde, det jævlige, Hiroshima og Auschwitz er og blir ufattelige. Og utålelig, dersom vi nekter å slå av på kravet om mening og rettferdighet. Det gjorde Zapffe. Derfor overlistet han naturen, slik eskimoen overlister selen som vil opp og puste. Zapffe var selvvalgt barnløs. Har du synspunkt? Kommentarer? Kontakt Studio Sokrates.