Da Nitmens reporter Karin Wetlesen spurte nitimefilosof Einar Øverenget om filosofer lyver fikk hun et svar som hun ikke forventet å få.
- Tja, lyver vi – mer eller mindre, og hva slags løgner? Du får ikke et rent svar, men et spørsmål tilbake når du stiller en filosof et spørsmål, ler Nitimefilosofen.
Alle lyver
- Jeg tror at alle vi mennesker lyver. Og at i noen situasjoner er det akseptabelt å lyve. Men grunnleggende sett tror jeg at de fleste av oss vil si at det er best å ikke lyve.
- Når vi lyver, så bruker vi språket til å si at noe er, som ikke er. Altså at noe er virkelig som ikke er det. Og det er jo noe veldig ubehagelig ved det å lyve.
I filosofiens historie
Løgn er ett av de store temaene i filosofiens historie. Filosofer sier blant annet at hvis vi aksepterer løgn, så vil vi ikke kunnne være enige om hva slags virkelighet vi har rundt oss.
Men er det slik at vi lyver om masse vi ikke behøver å lyve om? Vi lyver ofte ut fra en frykt for å være tydelige, for å si ifra hvordan vi virkelig vil ha det. Mens det ofte egentlig hadde vært helt greit å si det som det var.
Pynte på sannheten
Det er klart det finnes situasjoner der man har behov for å pynte på sannheten. Et klassisk eksempel er kona som spør mannen sin om hun ser bra nok ut, i det øyeblikket de er på vei ut av døra…
- Man kan slippe unna med mye ved å simpelthen være ærlig, har jeg erfart, sier Øverenget. Og dessuten kan det faktisk være utrolig forfriskende!
