Filmmusikkens gudfar

Denne artikkelen er oppdatert etter Morricones død

Har du vært på kino de siste 50 årene, har du garantert hørt det før. Morricones musikk har satt stemningen i over fem hundre filmer. Mange husker musikken bedre enn filmen. Clint Eastwood patter på cigarilloen, sikter. Menn dør. Musikken underbygger den surrealistiske scenen. Ironisk, barskt, ondskapsfullt.

I januar 2019 dirigerte komponisten selv stort orkester, kor og solister i Telenor Arena. De dyreste billettene kostet opp mot tre tusen kroner. På programmet stod høydepunkter fra karrieren som filmkomponist.

• Se også: Dagsavisens anmelder om konserten

Men parallelt med karrieren som tidenes største filmkomponist har Ennio Morricone vært tro mot sin bakgrunn som eksperimentell modernist.

Spagetti-Western

Karrieren skjøt for alvor fart på 1960-tallet da han skrev musikken til Sergio Leones Dollar-trilogi. Et par år senere kom «Ondt blod i vesten», («Once Upon a Time in the West») også en Leone-film.

Alle ble legendarisk nyskapende innen westernsjangeren. De er kunstverk av lyd og bilde, musikken smelter sammen med stillhet og lydeffekter.

Men hva var det med Morricones musikk som bidro disse filmenes udødelige suksess?

Opprører

Vi må tilbake i tid. Til Roma, der Morricone ble født for over 90 år siden, og fortsatt bodde til sin død i juli 2020. På 1940-tallet studerte han komposisjon hos en professor som forlangte at studentene skulle øve seg i alle fortidas musikkstiler.

Men unge Ennio dro til Darmstadt i Tyskland, som var blitt et senter for utforsking av helt nye musikkuttrykk. Der ga de blaffen i fortidas konvensjoner om hva musikk skal være og ikke være.

I dette radikale miljøet rundt komponister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen ble det tatt i brukt helt nye musikalske virkemidler. Som elektronikk, og ikke minst nye måter å bruke instrumentene på.

Melodier forbudt

Ennio Morricone ble en kompromissløs modernist. Melodier var ikke tillat, klanger skulle være annerledes. Musikken var skarp i kantene for tradisjonelle ører. Alt skulle bryte med den klassiske musikkens tradisjoner.

Så ville tilfeldighetene at han møtte igjen en kamerat fra barneskolen, Sergio Leone. De kjente knapt hverandre igjen, Leone kom for å be Morricone om å skrive musikk til en film han skulle lage, «For en neve dollar». Det ble et møte som har preget filmhistorien siden.

Morricone fant ut at han kunne ta med seg modernismens tonespråk inn den kommersielle filmindustrien. Og han viste at han hadde en fantastisk evne til å lage fengende melodier, stikk i strid med modernismens normer.

Så hva gjorde han egentlig, som skapte det mange mener var en revolusjon i filmmusikken?

Sterke virkemidler

Leone ga ham frie tøyler, og Morricone tok i bruk alle virkemidler. Han lot musikken og effektene underbygge og forsterke filmens bilder. Han kombinerte vakre temaer med skarp modernistisk instrumentbruk. Overdrev og ironiserte med musikken.

Ofte var musikken viktigere for handlingen enn bilder og dialog. Han orkestrerte på nye og overraskende måter, og tok i bruk munnspill, banjo, kor uten ord og plystring. Plystre-temaet fra «Den gode, den onde og den grusomme» er udødelig.

Gravid med musikken

I et intervju med Independent sa han selv:

– Når jeg får i oppdrag å skrive musikk til en film, ser jeg alltid filmen først. Så begynner jeg å tenke. Fra det øyeblikket er det som å være gravid, jeg må føde barnet. Jeg tenker på musikken hele tiden, også når jeg er i butikken.

Morricone har alltid vært bevisst sin bakgrunn. I et intervju med The Spectator sa han:

– Jeg ga aldri opp ideen om å skjule radikale og moderne elementer, selv i mine enklere filmpartiturer. For eksempel har jeg sitert navnet på Bach (tonene B, A, C og H) flere ganger. Eller jeg siterte korte strofer av Frescobaldi eller Stravinskij, selv om hverken filmpublikumet eller regissøren la merke til det. Det har vært en slags moralsk belønning for meg.

Morricone erkjente at han måtte skrive filmmusikk som er lett å lytte til og som publikum forstår. Men han fortsatte med å legge inn elementer som han selv har stor glede av.

Maestro

Leones filmer ble umåtelig populære. Amerikansk western var ut, italiensk, ofte kalt spagetti-western var inn. Men ordet spagetti-western opplever Morricone nedsettende, og må aldri brukes i hans nærvær.

Ennio Morricone likte heller ikke at det ble snakket om soundtracks. Han skrev ikke lydspor, han skrev filmmusikk. Og siden han alltid har tatt hånd om instrumentering og dirigering selv, foretrakk han å bli titulert Maestro. Dirigent og komponist.

Og han dirigerte altså selv egne verk på konserten i Bærum, som var en del av en flere år lang turné verden rundt. I 2019 passerte billettsalget en halv million.

Oscar til slutt

Etter Leone-filmene på 1960-tallet skrev Morricone for mange av de største filmskaperne. Han ble Oscar-nominert i 1986 for musikken til Roland Joffés «The Mission». Men fikk ingen pris.

Året etter fulgte musikken hans til gangsteroppgjøret i Brian De Palmas «De ubestikkelige» («The Untouchables»).

Morricones musikk satte stemningen i Guiseppe Tornatores Oscar-vinner «Cinema Paradiso» fra 1989. Siden har de to samarbeidet i flere filmer.

Regissøren Quentin Tarantino valgte Morricone til sin siste film, «The Hateful Eight» fra 2015. Og nok en gang lydga Morricone det voldelige ville vesten.

Ennio Morricone har vært nominert til Oscar for beste musikk flere ganger, men har fått bare en. For musikken i «The Hateful Eight» fikk han Oscar for beste originalmusikk, Golden Globe for beste lydspor i en spillefilm og BAFTA-prisen for beste filmmusikk.

Mer enn filmmusikk

Ennio Morricone var avantgardisten som forsto hvordan han skulle bruke sin genialitet i filmindustrien uten å gå på akkord med sin kunstneriske integritet. Men som parallelt med å klekke ut vakre melodier, som «Gabriels Obo» fra «The Mission», har skrevet musikk i helt motsatt retning.

Musikk inspirert av den kompromissløse Darmstadt-tradisjonen, uten temaer, uten melodier og med klanger som på alle måter bryter med den klassiske musikkens tonespråk. Jevnt og trutt i de 60 årene han har forsynt filmens verden med musikalske høydepunkter, har han også skrevet for et helt annet publikum. Små og store verk innenfor sjangeren som ofte kalles modernistisk samtidsmusikk.

Som denne: «Musica Per 11 Violini»

Kanskje kjenner du igjen noen trekk i filmmusikken?

60 Years of Music

Det var ikke småtterier Morricone rullet inn i Telenor Arena med 28. januar. Foran dirigentpulten hadde han et symfoniorkester, et stort kor og en rekke solister. Repertoaret varierte gjennom den årelange turneen.

Dagsavisens anmelder Mode Steinkjer så og hørte showet i Stockholm i 2016. Han beskriver det slik:

Publikum innhylles i «cinematiske drømmer og musikken til en komponist som bedre enn noen annen kombinerer det eksperimentelle med det iørefallende, det melankolske med det rytmiske og det søte og lokkende med det underliggende beske, ondskapsfulle og sinnssyke.

Anbefalt videre lesing: