Clint Eastwood
Foto: Universal/Kobal/REX

Han som alltid griper sjansen

Den tøffeste av de tøffe, Clint Eastwood, er 90 år.

I anledning Eastwoods bursdag 31. mai er denne saken spekket med: Historien om Eastwoods vei til topps, nærmere 30 bilder av ham og ikke minst: Svaret på hvem regissør Erik Poppe mener er Norges «Clintern».

♠♠♠

Vi begynner i Italia på starten av 60-tallet. Regissør Sergio Leone sitter i Roma og planlegger en nyinnspilling av den japanske actionfilmen «Yojimbo» (1961). En herreløs samurai vandrer inn i en by med to rivaliserende kriminelle gjenger – begge gjenger forsøker å få samuraien på sitt lag – blodet flyter.

I Leones versjon skal sverd byttes med revolver.

«For en neve dollars» blir italienerens andre film i spagettiwestern-sjangeren, og regissøren har store ambisjoner.

Sergio Leone

MANNEN MED PLANEN: Den italienske regissøren, Sergio Leone.

Foto: Ukjent fotograf / wikimedia commons

Sergio Leone vil ut og forbi de europeiske kinosalene. Han vil lage film som lykkes i præriens hjemland: USA.

Men for å gjøre det må han finne en skuespiller som kan overbevise det kresne kinopublikummet «over there». En mann som kan bære hovedrollen som den kaldblodige, amerikanske antihelten «Mannen uten navn». Den iskalde drapsmannen du tror vil skyte folk i ryggen om situasjonen krever det.

Til pokker i vold med John Waynes æreskodeks.

Øverst på ønskelista står det kun ett navn: James Coburn.

James Coburn

FØRSTEVALGET: Cowboyhelten James Coburn.

Foto: NBC Television

Coburn er nyetablert, erkeamerikansk, hardkokt helt etter filmsuksess med «De syv uovervinnelige».

Akkurat den gallionsfiguren Leone trenger for å sikre filmens suksess.

Det er bare ett problem. Han er fryktelig dyr. 25.000 dollar. Det er over 10 prosent av filmens budsjett.

Finnes det ikke en litt rimeligere, røff cowboy på markedet?

Leone leter i billigkroken. Han får anbefalt en TV-serie-stjerne fra westernserien «Rawhide»: Eric Fleming.

Eric Flemming

ANDREVALGET: Tøffingen Eric Flemming.

Foto: CBS Television

Interessant. Fleming er over 1.90 høy, har en tøff bakgrunn fra gata og skal ha forsøkt å drepe faren sin som åtteåring.

Beinhard. Han kan passe.

Fleming får tilbudet, men har andre planer og takker nei ...(Han blir dessverre slukt av en elv og dør på et filmsett noen år senere. Det er vanskelig å ikke tenke «hva om han hadde ...»)

Sergio Leone leter videre.

Hva med cowboy-partneren fra samme serie, da? Det burde vel funke?

Han til venstre

Clint Eastwood, Paul Brinegar og Eric Fleming fra westernserien Rawhide.

Clint Eastwood har lang erfaring med å spille cowboy etter sju år som Rowdy Yates i «Rawhide».

Nja ... Noen år senere forteller Sergio Leone at han ikke var helt overbevist, men han likte Eastwoods bevegelser.

– Han minnet meg om en katt.

Ja, det er noe pusekatt over dette bildet fra 1962, i alle fall:

Clint Eastwood i 1962

MJAU: Clint Eastwood i rosa bil i 1962.

Foto: Ap

Eller hva med dette?

CLINTERN FLANKERT AV KVINNER I 1954: Olive Sturgess til venstre fra Ocean Falls, British Columbia og Dani Crayne fra Minneapolis.

CLINTERN FLANKERT AV KVINNER I 1954: Olive Sturgess til venstre fra Ocean Falls, British Columbia og Dani Crayne fra Minneapolis.

Foto: AP Photo

15.000 dollar. Greit, han får duge.

Clint Eastwood har delvis ramla inn i skuespilleryrket, mye på grunn av et heftig utseende: Han er 1.93 på sokkelesten og ansiktet er som hugget ut av stein.

Men han får tidlig kritikk for stivt skuespill, og for å «snakke igjennom tenna». Greit at han ikke klarte å avlære seg akkurat dét, i og med at det kom til å bli et av hans varemerker.

Da Leone tar kontakt er Eastwood så vidt nærmere 30 enn 40 og har en godt betalt jobb i en populær TV-serie. Han har oppnådd mer enn mange kan drømme om.

Han kan jo bare kose seg i svømmebassenget?

Clint og kona Maggie fra en hjemme hos-reportasje i 1960.

«Å kom igjen!»

Eastwood og kona Maggie i 1962.

Clint og Maggie nyter livet i Hollywood i 1962.

Clint Eastwood og kona Maggie driver med noe mosaikk-kunst-greier i 1962.

Clint Eastwood og kona Maggie driver med noe mosaikk-kunst-greier i 1962.

Clint Eastwood og kona Maggie danser twist i 1962.

Ifølge bildearkivet så lærer Clint twist-dansen av Maggie her. DET skulle vi hatt video av :-)

Men karrieren står relativt stille, og Clintern er rastløs. Han takker ja, uten å skru forventningene i taket av den grunn:

– Jeg tenkte at dette kunne bli bra, men at det sannsynligvis ville gå til helvete. Uansett fikk jeg muligheten til å se både Italia og Spania, og det var jo noe, sa Clint i et TV-intervju mange år senere.

Han var dessuten lei av den høflige cowboyfiguren med hvit hatt, som hilste pent på gamle damer og bikkjer, og var snill med alle.

1965: Rowdy Yates

HOWDY MA'AM: Clint Eastwood som den hyggelige cowboyen Rowdy Yates i «Rawhide».

Foto: Ap

Clint var klar for å spille en antihelt. Det viste seg å være et smart trekk.

Clint Eastwood fra «A fistfull of dollars"

FORVANDLET: Clint Eastwood fra «A fistfull of dollars». Funfact, eller i alle fall fact: Eastwood tok med seg cowboybootsene fra «Rawhide» inn i rollen som «Mannen uten navn».

Foto: movie studio

Leone og Eastwood gjorde tre spagettiwestern-filmer sammen. «Dollartrilogien» fikk blanda kritikker i Italia og etter hvert i USA, der de kom på slutten av 60-tallet.

Dollartrilogien

DOLLARTRILOGIEN: «For en neve dollars» (1964) «For en neve dollar mer» (1965) og «Den gode, den onde og den grusomme» (1966).

Foto: Produzioni Europee Associati (PEA)

«For mye umotivert vold». «Sadistisk», skrev noen av anmelderne. I en Eastwood-dokumentar fra 1977 mimrer regissør Martin Scorsese om et voldsnivå ingen hadde sett før. Det kom som et sjokk. Han likte det han så.

Det gjorde publikum også. Leone lykkes. «Dollartrilogien» ble en megasuksess. Både i Europa og i USA.

Laster Giphy-innhold

I ettertid har også filmanmeldere verden over applaudert de tre spagettiwestern-filmene. Filmpolitiets Birger Vestmo er en av dem:

– Absolutt! Og jeg mener rollen Eastwood gjør i «Den gode, den onde og den grusomme» (den siste av de tre. red.anm.) er hans beste skuespillerprestasjon.

Clintern i «For a Few Dollars More» (1965) med Antoñito Ruiz som Fernando.

MANNEN UTEN NAVN: Stjerner som Henry Fonda, Charles Bronson og Ty Hardin er også skuespillere som er nevnt i artikler om hvem Sergio Leone ønsket til rollen. Men Coburn var førstevalget – og Fleming virker å ha vært det reelle andrevalget, da ha skjønte at han måtte finne et rimeligere alternativ.

Foto: Produzioni Europee Associati

Eastwood reiste til Europa som en i beste fall B-kjendis, men kom hjem som en stjerne.

Clint = tidenes kuleste cowboy?

♣♣♣♣

Men toppen var ikke nådd

USA, rundt 1970. Siden «dollartrilogien» har Clint plaffa ned nazister (Ørneredet) og tatt livet av enda flere skurker i den ville vesten (Hang ‘Em High). Publikum digger det.

Han spiller på mange måter den samme fyren i alle filmer her. Ordfattig, iskald, steinansikt, kul, snakker igjennom tenna. Den hyggelige cowboyen med hvit hatt fra «Rawhide» er bare et fjernt minne.

– Det vanskeligste er å gjøre ingenting – og det gjør han veldig bra. Det ser ut som om alle andre overspiller, sier Eastwoods faste regimakker Don Siegel om Eastwoods minimalistiske stil.

Stilen får av og til konsekvenser for medskuespillerne.

– Han kokte ned fire setninger til fire ord. Vi ble enige om at jeg tok meg av praten og han tok seg av skytinga, sier medskuespiller Richard Burton fra «Ørneredet».

Etter returen fra Europa starter Clint Eastwood sitt eget produksjonsselskap og har fast regissør (Don Siegel). Han har full kontroll over egen karriere.

Men hva nå?

Clint Eastwood

FILMSTJERNA: Clint Eastwood er hot shit.

Foto: Scanpix

Actionstjerna leser et manus han har kikka igjennom en gang tidligere, men lagt vekk. Storheter som Paul Newman, Frank Sinatra og Steve McQueen skal ha takket nei til hovedrollen. Kjente regissører har visst også ha vist tommel ned.

Hele filmprosjektet er skummelt. Politisk «edgy».

Historien om den bitre, ensomme ulv-politietterforskeren Harry Callahan viser at lovens lange arm av og til tar seg friheter. Callahan er like voldelig og brutal som de kriminelle. Han hater systemet han jobber for og han har ubrukelige sjefer som sitter altfor langt unna virkeligheten på gata. Dirty Harry styrer etter et «hjemmelaga» moralsk kompass.

Er filmpublikummet klare for dette?

Ja, kanskje, må Clint har tenkt. Richard Nixon ble president i 1969 og lovet å rydde opp i den eskalerende kriminaliteten i flere av landets største byer.

Mange amerikanere er redde og like fortvila som presidenten.

Eastwood tar sjansen – og vinner jackpot.

Dirty Harry
Foto: REX / Shutterstock editorial

Filmen «Dirty Harry» treffer samtida rett i pæra, og heiser Eastwood til et helt nytt stjernenivå.

Den norske regissøren Erik Poppe er imponert over Eastwoods timing:

– Hans rollefigurer har gått som hånd i hanske med hva som har vært politisk riktig og kommersielt plausibelt – i tidsperioder. Det han gjorde på 60-70-80-tallet. Han har ikke revolusjonert noe, tenker jeg. Men han har ofte fortalt den amerikanske historien, nærmest i sanntid. Det er godt gjort.

I «Dirty Harry» tas den nådeløse westernskikkelsen publikum elsket så inderlig i «Dollartrilogien» inn i nåtida, og hamler opp med en avskyelig, samvittighetsløs drapsmann.

Clint Eastwood som Dirty Harry.

PORTRETT FRA 1971: Clint Eastwood som «Dirty Harry».

Foto: Kobal/REX

En av de drøyeste scenene i filmen er på gressmatta i en tom fotballstadion. Scorpio (skurken) ligger på bakken og Harry tråkker på skuddsåret hans, for å tvinge fram informasjon om hvor den kidnappede jenta er gjemt.

Da Scorpio roper «Jeg vil ha en advokat! Jeg har rettigheter!», zoomer kamera inn på steinansiktet til Clintern, hvis rasende uttrykk tyder på at han gir nokså blankt faen i akkurat hans rettigheter.

Det husker jeg at jeg også gjorde da jeg så filmen som 12-13-åring. Det føltes bra at helten ga blaffen i reglene. Han måtte finne jenta, for pokker.

Det kuleste jeg hadde sett før «Dirty Harry» (på slutten av 80-tallet, så det var lenge etter at filmen kom), var James Bond i «Spionen som elsket meg». Den filmen ramla greit ned fra førsteplassen.

I filmens siste scene har Harry Callahan full kontroll på skurken (igjen), som ligger såret på en brygge med pistolen innen rekkevidde. Her har kanskje politimannen mulighet til å anholde ham, men ...

Harry, som har pistolmunningen rettet mot utysket, lurer på hvor mange kuler han har igjen i revolveren. Her synes jeg vi må vippe over på engelsk litt, for å yte scenen rettferdighet:

Harry Callahan til skurken:

I know what you're thinking – «Did he fire six shots or only five?» Well, to tell you the truth, in all this excitement, I've kinda lost track myself.

But, being as this is a .44 Magnum, the most powerful handgun in the world and would blow your head clean off, you've got to ask yourself one question: «Do I feel lucky?» Well, do you, punk?

Skurken tar sjansen og kaster seg mot våpenet.

Andrew Robinson som Scorpio i «Dirty Harry» i 1971.

LEGENDARISK SCENE: Andrew Robinson som Scorpio i «Dirty Harry» i 1971.

Foto: Mary Evans

Harry har en kule igjen i tønna.

Et historisk actionfilm-øyeblikk er født.

Filmen er kontroversiell, men får stort sett gode kritikker og er en finansiell suksess.

Selv president Ronald Reagan tyr til et velkjent Harry Callahan-sitat mange år senere da pressen lurer på hva han mener om at demokratene trolig vil be om økte skatter i kongressen. «Go ahead, make my day!», sier Reagen, med clintglimt i øyet.

Mange år senere blir visst Clintern aktuell som visepresident-kandidat. Vi kommer tilbake til politikeren Eastwood litt senere i saken.

Regissøren Clint Eastwood

Heatbreak Ridge i 86

EN ANNEN GUTTEROM-FAVORITT: «Heatbreak Ridge» fra 1986.

Foto: Reed Saxon

Filmene kommer fort fra Clint Eastwood, og samme år som «Dirty Harry» kommer ut (1971), debuterer han som regissør.

Filmen «Play Misty for me» overrasker publikum og kritikere. Clint Eastwood gjør noe helt nytt og uventa da han selv spiller hovedrollen som en sårbar mann i forhold med en svært ustabil kvinne. Den endimensjonale actionfiguren pakkes vekk (midlertidig, for det kommer flere klassiske clintern-filmer utover 70- og 80-tallet.)

Filmen får flere gode anmeldelser og gjør det OK, men blir ikke like populær som «Dirty Harry» – men Eastwood har vist en helt ny side av seg selv.

Det er ikke mange skuespillere som tar spranget fra foran til bak kamera på 70-tallet, så valget vekker nysgjerrighet. I BBC-dokumentaren «The man with no name» fra 1977 blir han spurt om Oscar-ambisjoner. Ville han helst vunnet som skuespiller eller som regissør?

Eastwood trekker på det og flirer. Han føler seg utenfor Oscar-sirkelen. Han bor i California, men langt unna Hollywood.

– Men det måtte være som regissør, tror jeg.

Det var ikke alle som trodde han var veldig nær å oppnå den drømmen. Filmanmelder Pauline Kael fra The New Yorker var en av Eastwoods argeste kritikere og utviklet seg etter hvert til å bli hans nemesis. Hun levner ham lite ære i Eastwood-dokumentaren:

– Han er en ekstremt medioker regissør. Han vet ikke hvordan han dramatiserer. Sekvensene hans bygger ingenting. Filmene føles lange, fordi alt står stille. Det er statisk og dødt.

Pauline Kael

«ERKEFIENDEN»: Pauline Kael var kjent for sin vittige, men sylkvasse penn. Hun synes volden i en del av Eastwoods filmer var spekulativ, og la ingenting imellom da hun gikk til angrep.

Foto: Rollins Maxwell

Det var for tidlig å konkludere. Clintern jobber hardt og tålmodig, og blir en bedre og bedre regissør og etter hvert produsent.

Han blir tildelt sin første Oscar for regi med «Nådeløse menn» i 1992.

Clint Eastwood på vei inn for å hente med seg Oscar-prisene.

ENDELIG: Clint Eastwood på vei inn for å hente med seg Oscar-prisene.

Foto: Nick Ut

Fortellingen om en tidligere revolvermann som presses til det ytterste, og blir tvunget til å finne fram gamle kunstner i filmens 15 siste minutter blir hyllet som et slags endelig farvel til den gamle western-sjangeren som skapte ham.

Filmpolitiets Birger Vestmo synes at dette er regissør-høydepunktet:

– Det er i mine, og mange andres øyne, hans beste film. Her tok han et oppgjør med voldsbruken som kjennetegner mange av hans tidligere cowboyfigurer, og storspiller som William Munny. Det må vel kunne sies å være hans høydepunkt som regissør og filmskaper.

Filmen vant fire Oscar-priser, blant annet for beste film og regi. Medskuespiller Morgan Freeman er venn og beundrer.

– Jeg har jobba med mange gode regissører, men min favoritt og den beste jeg har jobba med, er Clint Eastwood, sier skuespillerlegenden mange år senere.

Clint Eastwood med Morgan Freeman.

KAMERATER OG KOLLEGAS: Clint Eastwood med Morgan Freeman. Da sistnevnte skulle spille Nelson Mandela i «Invictus», krevde han at Eastwood skulle gjøre regien.

Foto: FRED TANNEAU / AFP

Clint er kjent for å bli ferdig før tida og under budsjett, og beskrives som en lavmælt og sympatisk regissør. Han roper ikke ACTION! Han sier «ok, da starter vi», med innestemme.

Dette kommer visst fra at han var ekstremt irritert over bråkete regissører på westernserien «Rawhide». Det var et svare strev å holde hestene i ro når de bak kamera ropte og skreik hele tiden.

– Han behandler skuespillerne sine som hester, forklarte en lattermild Tom Hanks til talkshowvert Jimmy Kimmel på spørsmål om hvordan det var å jobbe med Clint Eastwood.

Flere Oscar-priser

Morgan Freeman og Clint Eastwood jobber sammen igjen da Clintern vinner sin andre Oscar for beste regi med «Million dollar baby». Den filmen vinner i alt fire Oscars – det samme som «Nådeløse menn».

Million dollar baby

MILLION DOLLAR BABY: Hilary Swank fikk Oscar for beste kvinnelige skuespiller for rollen som bokseren Maggie Fitzgerald.

Foto: MERIE W. WALLACE

Flere av hans filmer, som regissør, skuespiller og / eller produsent har vunnet i andre kategorier:

«Bird» (1988), «Mystic river» (2003), «Letters from Iwo Jima» (2006) og ja, «American Sniper» (2014).

Hvis du en eller annen gang er i humør for en hinsides, nærmest parodisk patriotisk film, så anbefales denne varmt.

Skuespillerne Sienna Miller og Bradley Cooper med Clint Eastwood på premierefesten i New York i 2014.

AMERICAN SNIPER-GJENGEN: Skuespillerne Sienna Miller og Bradley Cooper med Clint Eastwood på premierefesten i New York i 2014.

Foto: CARLO ALLEGRI

«Bird», en film om jazzlegenden Charlie Parker står ut som en «ikke typisk» Eastwood-film, samtidig skjønner man mer om man er klar over Eastwoods forhold til musikk. Han valgte å gjøre den på grunn av sin livslange kjærlighet til jazzen og Charlie Parker.

Eastwood i midten med skuespillerne fra filmen «Bird». Forest Whitaker (til venstre for Clintern).

BIRD-GJENGEN: Eastwood i midten med skuespillerne fra filmen «Bird». Forest Whitaker (til venstre for Clintern).

Foto: PIERRE GLEIZES / Ap

Eastwood elsker musikk og har faktisk komponert musikken til flere av sine egne filmer. I sin ungdom spilte han piano for øl på det lokale skjenkestedet.

En annen av suksessene hans som står ut i mengden er kanskje «Mystic river».

Den psykologiske thrilleren er en fortelling om et drap, og en vennegjeng som rives i filler av mistanker og etter hvert en dødelig, feilslått hevn.

Sean Penn i «Mystic River»

VANT OSCAR: Sean Penn storspiller som Jimmy Markum i «Mystic River».

Foto: HO / AFP

Det er en mer komplisert fortelling enn mange av filmene til Eastwood, som ofte er «Underdog mot overmakta – klarer seg».

Filmen blir hyllet av kritikerne og Sean Penn (hovedrolle) og Tim Robins (birolle) ble tildelt hver sin Oscar-statuett.

– Takk for at Eastwood kom inn i livet mitt, sa en tydelig rørt Penn da han mottok sin karrieres første Oscar.

Clint Eastwoods siste Oscar-nominasjon kom i 2019, for «Richard Jewell». Da var han altså 89 år gammel.

Kommer det mer? Jeg ville ikke veddet imot.

Han kommer uansett til å klare seg. Ifølge nettstedet Celebrity nett worth er filmstjerna verdt 375 millioner dollar. Det er vesentlig mer enn en neve dollars, i alle fall.

Vi må innom politikken

Clint Eastwood har alltid vært politisk engasjert, og han var borgermester i hjembyen Carmel fra 1986 til 1988. Han vant valgkampen på knockout, og ja, tøffasfigurene fra filmene ble hyppig brukt i kampanjen.

1986: Mayor Eastwood

BORGERMESTEREN: Byen Carmel har omtrent 4000 innbyggere. I løpet av sin periode fikk han bygd ut biblioteket, han var med å lage en parkeringsplass og en strandpromenade, og ikke minst fikk han visst stoppa en lov som skulle regulere iskremsalg og fastfood.

Foto: Robert Fish / AP

– Jeg husker at jeg tenkte, «om jeg hører make my day EN GANG TIL NÅ, så klikker jeg», sier Eastwood lattermildt i et intervju mange år senere.

I 2011 kom det fram at Eastwood ble seriøst vurdert som mulig visepresident-kandidat for George Bush senior, som slet på meningsmålingene.

– Jeg visste ikke noe om det, men de gikk glipp av noe der, sa Eastwood og lo da nyhetskanalen KSBW spurte ham om det i 2011.

I 2012 sto han på talerstolen på årskonferansen til det republikanske partiet og irettesatte / samtalte med en tom stol, som han latet som om president Obama satt på. Stuntet fikk stor oppmerksomhet, og noen dager etter forklarte Eastwood at det nettopp var det – et stunt.

– Jeg fikk ideen på vei opp til scenen, sa Eastwood til ABC News.

Clint Eastwood og stolen.

12 MINUTTERS MONOLOG: Clint og stolen. Tilhengerne jublet, andre klødde seg i hodet.

Foto: JASON REED / Reuters

Det ble tulla mye med talen. Daniel Day Lewis henvendte seg til en tom stol og takket for at Obama hadde tatt turen under Oscar-utdelingen samme år. Saturday Night Live laga så klart en egen sketch. Også Obama tok tak i episoden:

– Folkens! Finn setene deres, før Clint Eastwood kjefter dem ned, sa han til forsamlingen under et møte med den katolske kirka i New York.

HUMOR: Det står noen svære figurer av Eastwood, John Wayne og Gene Autry og vokter motorveien i Glendale, California. Etter stolstuntet var den noen som «bygget ut» Eastwood-installasjonen.

HUMOR: Det står noen svære figurer av Eastwood, John Wayne og Gene Autry og vokter motorveien i Glendale, California. Etter stolstuntet var den noen som «bygde ut» Eastwood-installasjonen.

Foto: Reed Saxon / Ap

Selv om Eastwood lener mot høyre i politikken («Det libertarianske parti» nå, men han var del av republikanske partiet før), følger han ingen blindt.

Han støttet Obama i hans kamp mot Californias plan om å forby homofilt ekteskap året etter «stol-leken». Han er for strengere våpenkontroll. Han støttet Trump i 2016, men gikk offentlig ut og støttet demokraten Bloomberg, da han ville bli presidentkandidat i fjor. (Bloomberg har siden trukket seg.)

Clint Eastwood er sin egen herre.

Clints karriere sett med regissør-blikk

Erik Poppe

VÅR EKSPERT: Erik Poppe er en av Norges mest erfarne regissører og har vunnet Filmkritikerprisen fire ganger: for Hawaii-Oslo i (2005), deUSYNLIGE i (2009), Tusen Ganger God Natt i (2014) og Kongens nei i (2017).

Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Den norske filmregissøren Erik Poppe (59) har vokst opp med Clint Eastwood.

– Spagettiwesternfilmene med Eastwood var jo det mest amerikanske som fantes da jeg vokste opp, og så var de paradoksalt nok italienske, sier Poppe og ler.

Som skuespiller mener Erik Poppe at Clintern må kunne kåres som kongen av det utstuderte ansiktet. Skuespilleren som har stått foran speilet og sett på seg sjøl – funnet minen, rynka i panna, uttrykket – som sitter.

– De folka lukes ut tidlig nå om dagen. Det holder jo ikke. Samtidig skal det sies at Clint Eastwood har et utseende og et blikk som tegner noe formidabelt bra på lerretet. For han har et drømmeansikt, altså. Med minimale uttrykk og gester. Det ansiktet kan bære mange historier.

Clint Eastwood som «Mannen uten navn».

ANSIKTET: Clint Eastwood som «Mannen uten navn». Regissør Sergio Leone skal ha sagt at Eastwood har to ansiktsuttrykk: Ett med cowboyhatt, og ett uten cowboyhatt.

Foto: AP

Han er kul. Men skuespilleren Clint er ujevn, mener Poppe. Han heiser fram «Broene over Maddison County» som et eksempel på hvor varierende Clint Eastwood kan være:

– Det er langt ifra min favorittfilm, altså, men den er et godt eksempel. Det er scener i den filmen, der Eastwood møter en av verdens beste skuespillere i Meryl Streep, som er veldig vakre og genuint gripende. Samtidig finnes det skikkelig pinlige prestasjoner fra samme mann – i samme film. Jeg blir ikke helt klok på ham, rett og slett.

Den norske regissøren mener det er få som har fått så stor oppmerksomhet og blitt så ikoniske – og samtidig har så mye flaue greier på rullebladet. Brorparten av filmene er den sammen historien, igjen og igjen, selv om han begynte å bli mer interessant utover 90-tallet.

– Men han er en av dem som har forklart for meg USA, og han står bak en av mine favorittfilmer.

«Mystic river».

– Det er en av de beste filmene jeg har sett. En dempet fortelling med Penn og Robins i mesterlige roller. Og når noen har laget ett mesterverk, så vet du at de kan. Så, ja. Hvem vet. Kanskje det kommer mer.

Sean Penn og Tim Robins med hver sin Oscar.

LYKKELIGE KARER: Sean Penn og Tim Robins med hver sin Oscar.

Foto: REED SAXON

Norges Clintern

Hvem er Norges Clintern, tenker du, Poppe?

Han trenger litt betenkningstid. Det er akkurat som om han ikke har tenkt på det tidligere. Svakt, så klart.

– Hm. Michael Persbrandt var vel det nærmeste vi kom i Norden. Pål Sverre Hagen har noen av kvalitetene i ansiktet. Men om vi skal ta nevekamp-ferdigheter inn i regnskapet, så tenker jeg kanskje Stig Henrik Hoff?

Ring-ring-ring.

Hei! Hva tenker du om at Erik Poppe mener at du er det nærmeste vi kommer Clintern i Norge i dag, Stig Henrik Hoff?

– Å, fy faen! Haha. Ja, det er jævlig kult det. Det er hva jeg tenker om den saken.

Stig Henrik Hoff og kompisene kjørte moped fra Darbu til Vestfossen (i Buskerud) på støvete veier som 12-åringer for å se «Den gode, den onde og den grusomme». Det gjorde vilt inntrykk.

Stig Henrik Hoff

BEGEISTRA: Stig Henrik Hoff synes det er artig at Poppe peker på ham når han skal finne den norske Clint Eastwood.

Foto: Heidi Fjørtoft Klokk

– Han er jo sjukt kul i den filmen. Jeg har jo gått med hatt siden jeg var 17 år, så jeg tror Clintern har inspirert meg mer enn jeg sjøl skjønner, egentlig, sier Hoff og ler.

Han har ikke forberedt noen takketale, men minnene flommer naturligvis på:

– Jeg husker jeg satt og laga temasangen fra «Den gode, den onde og den grusomme» på telefonen, da det ble mulig. Det var vel en Nokia, av et eller annet slag. Det var knotete. Nei, dette var moro, du.

Hoff eier masse biler og motorsykler, men drømmen er ... å en gang eie sin egen hest.

– Jeg skal låne to i sommer, som skal beite på småbruket. Så det blir noen rideturer.

Vi andre får glede oss til den mulige Hoff-Poppe-westernfilmen kommer på kino.

Howdy!

Har du noe på hjertet om denne saken, eller et tips om noe du mener vi i NRK Kultur bør se på? Jeg setter stor pris alle innspill.

Les gjerne saken jeg skrev om klemmene som forsvant da pandemien komtrommeslageren som vendte ryggen til sykdommen og ga sitt hjerte til black metal eller den om Mathias sin heftige undervanns-hage. 

ANBEFALT VIDERE LESING: