Drift

Det hele startet i Japan på 70-tallet, da ungdommen sladda ned fjellveier på den japanske landsbygda i billige, japanske biler med bakhjulstrekk.

Derfra har det utviklet seg i Japan, og de siste årene har sporten kommet for fullt i resten av verden.

Bakhjulstrekk og pulver

Her handler det selvfølgelig fortsatt om japanske biler med bakhjulstrekk, selv om man her hjemme også finner representanter for andre kontinenter i bilparken.

De mest populære modellene er blant annet Nissan 200SX/Silvia og Toyota Corolla AE86, og driftestilen handler kort og godt om mest mulig pulver under panseret - og mye klistremerker.

Det er ingen som kjefter om du har forskjellige felger foran og bak, og fordi disse bilene faktisk brukes til det de ser ut som, så er det også mange som kjører med små originalfelger bak (fordi de skal sladde) og svære 18- eller 19-tommere foran (som ser bra ut).

Bilene skal helst være dekket med klistremerker for sponsorer, og innvendig skal interiøret være så ribba som mulig, med hydraulisk håndbrekk, skikkelige bøttestoler med sekspunktsbelter og selvfølgelig veltebur.

Oppskriften

Motor: Det er motor som er viktigst i drifting. Hvor mange hester kommer an på sjåførens nivå.

En nybegynner klarer seg fint med et par hundre hester, mens mer erfarne sjåfører foretrekker 5-600 hestekrefter.

Interiør: Jo mindre, jo bedre. Her strippes alt man ikke har bruk for. Sikkerheten kommer i første rekke, og derfor monteres også fem- eller sekspunktsbelter, skikkelige bøttestoler og veltebur.

Styling: Her dreier det seg om styling som lett lar seg reparere, fordi driftebilene ofte ryker i sandfella en gang eller to i løpet av en konkurranse.

Det velges ofte styling av myk ABS-plast fremfor glassfiber, fordi denne gir etter og tåler bedre en tur i sandfella enn glassfiber, som sprekker.