Tredjerangs spill i annenrangs gys

Dette er en film med mye skrik på høyt volum. Så er det blod og spy og kravlende mark og summende insekter og annet ulekkert. Mye av det øvrige i filmen er abstrakt. Det abstrakte er synlig, men det er ikke sikkert det eksisterer.

Etter noen støyende anslag opplever vi en hverdagshistorie i en finansinstitusjon hvor maktkampen om nestleder-posten kan bli dramatisk. Men den slags krig fortoner seg som søndagsskole etter at ei trollsk kjerring med løse tenner og god glid i matrøret, gjør entré for å be om henstand – og en liten plan for å redde hus og hjem.

Kredittkonsulenten Christine takler saken slik slike saker skal behandles. Det skulle hun ikke ha gjort. For den gamle er ikke bare ei furie, hun er også flyktig og innfinner seg her og der og over alt. Hun sprer om seg med faenskap, kloremerker og knuste biler, kattedrap og geiteslakt, ødelagt søvn og sjelsro, og annen fordervelse. Fordi bankdama sa nei.

Det blir marked for både spåmenn, spiritisme og tvilsom åndelighet i den grad at kjæresten til Christine som er nyutdannet psykolog, mister kontrollen på symptomene.

Dra meg til helvete. Dette blir gjerne resultatet når man graver en grav i sluttfasen av en film som har sommerpremiere. Dette er en sommerfilm som ser høstlig ut.

Nøkternt sett burde filmer med skummel lyd og utvendig spenning fungere bedre i svakt vinterlys og sterk vind. Men kinoene i Norge har gjort det til en vane å sende annenrangs BØ!-historier ut om sommeren. I fjor var det tre-fire av dem på programmet samtidig.

«Drag Me To Hell» er passe velgjort i det tekniske. Lyden er meget dynamisk, i lange strekk er det total stillhet. Historien er så gal at den kunne ha underholde, men spillet er svakt. I biroller er det aktivt sjenerende. Skuespillerne i hovedrollene er litt bedre, men de klarer ikke å se livredde ut, de bare setter opp fjes. Kjerringa derimot er tilstrekkelig ekkel. Det er sminkørens og effektskapernes fortjeneste.