Siden midt på nittitallet har Oasis vært britisk rocks mest arrogante og skandaleomsuste band. Brødrene Gallaghers ambisjoner er enorme, der toppen av poptronen og britisk rock’n roll-verdensherredømme har vært det uttalte målet. Med deres sleivkjeftede og bøllete stil, er Oasis et mer fargerikt band enn følsomme Coldplay for eksempel, men musikken deres mangler sistnevntes universelle appell. «Don’t believe the Truth» bringer ikke Oasis til toppen denne gangen heller.
Lite fengende
Til det blir den for hit-fattig. Som åpningen «Turn up the Sun» er låtene verken spennende eller fengende nok. På «Don’t believe the Truth» har storebror Noel overlatt mer låtskriver-ansvar til Liam og de andre bandmedlemmene. Uansett beviser Noel som komponist av «Part of the Queue» og flere av de beste låtene på platen, at det er han som er drivkraften i bandet,
Med en jazz- og folk-inspirert energi er dette en av få melodier hvor Oasis går litt utenom det forventede. Som før låner Oasis uhemmet fra rockerarven. «The Meaning of Soul» har et bra driv og riffet høres ut som et høyhastighets Creedence. «Mucky Fingers” er tøff, med en gjennomført og stampete monotoni, og er et ganske vellykket lån fra Velvet Undergrounds klassiker «Waiting for the Man».
Beatles kopi
Det har aldri vært noen hemmelighet at The Beatles er Oasis store forbilder. Etter super-hiten «Wonderwall» fra 1995, har de aldri vært i nærheten av å fylle Lennon & McCartneys låtskriver-sko. Avslutningssporet «Let there be Love» blir bare et blekt og langtrukkent gjesp av en Beatles-kopi.
Vil vare evig
Med «Don’t believe the Truth» får Oasis karakteren godkjent under tvil. Vi trenger ikke denne platen, og bandet var utvilsomt bedre i starten. Likevel skal vi kanskje være fornøyde så lenge Oasis holder seg på dette nivået, ettersom lillebror Liam har uttalt at bandet kommer til å vare evig, uansett om de lager gode eller dårlige plater.
Kulturnytt, NRK P2, 31. mai 2005