De sju største kontroversene om minnet etter 22. juli

Tirsdag åpner en ny utstilling ved det nyopprettede informasjonssenteret i regjeringskvartalet.

Blant gjenstandene som stilles ut er restene av bombebilen fra regjeringskvartalet, flere effekter drapsmannen hadde med seg under terroraksjonen og mobiltelefoner etterlatt av overlevende på Utøya.

Utstillingen har vakt debatt, og pårørende er bekymret for at den vil bli en «hall of fame» for drapsmannen.

Flere pårørende har også varslet at de vil la være å se utstillingen eller deler av den.

Det er imidlertid langt fra første gang det oppstår en debatt om hvordan den nasjonale tragedien skal minnes og markeres.

Vi har samlet en oversikt over tidligere opphetede debatter om arven etter 22. juli.

• Masseproduserte monumenter

I 2012 fikk kunstner Nico Widerberg i oppdrag av en anonym giver å utforme en skulptur som skulle stå i alle kommuner rammet av terrorangrepet 22. juli.

Til sammen 56 kommuner fikk tilbud om den to meter høye søylen med en menneskeformet åpning. De aller fleste takket ja.

Norske billedhuggere reagerte imidlertid på det private initiativet, og mente oppdraget med å utforme et så viktig minnesmerke burde vært utlyst offentlig.

Norsk form kritiserte også monumentet for å være for likt en av Widerbergs tidligere skulpturer, og fikk støtte fra Kunst i offentlige rom (Koro).

• Drama rundt dramatisering

Flere dramatikere fattet interesse for terrorhandlingene 22. juli og mannen som sto bak.

Allerede i januar 2012 kunngjorde et dansk teater planer om å dramatisere Anders Behring Breiviks manifest som en monolog.

Den nasjonale støttegruppa reagerte kraftig på at teateret ville videreformidle drapsmannens tankegods, og oppfordret teatret til å skrinlegge planene.

Det hjalp lite. «Manifest 2083» fikk blandet mottakelse av kritikere, men gikk for fulle hus i Oslo, og brakte forfatter og regissør Christian Lollike flere prestisjetunge Reumert-priser i hjemlandet.

Samme år satte et nederlandsk teater opp en tenkt dialog mellom Breivik og den nederlandske høyrefløypolitikeren Geert Wilders. Også det vakte debatt.

Senere prosjekter har fått en varmere mottakelse. Britiske David Greig hadde i 2013 premiere på «The Events», en musikal inspirert av terrorhandlingene i Norge. Guardian utropte stykket til årets beste, og det har senere blitt oppført verden rundt.

• Anmeldelse: Sterke krefter i sving på Breivik-teater

• Brutal poplåt

Under ettårsmarkeringen for terrorangrepene i 2012 fremførte deLillos sin nyskrevne sang «Vi ser dere nå».

«Han sprengte en bombe og dro til en øy. Der skjøt han ned unger som om det var gøy. Han sa det var grusomt, men at han var nødt. Selv om det var det var brysomt så smilte han støtt,» lyder de innledende strofene.

Flere seere reagerte på teksten i sangen, og kalte den «respektløs» og «usmakelig».

Låtskriver Lars Lillo-Stenberg forsvarte selv sangen med at den ble skrevet ut fra et dypt ønske om å hedre ofrene, og fikk støtte av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt.

• Opprivende utsmykning

I 2013 fortalte NRK hvordan ansatte i Helsedepartementet og Landbruksdepartementet reagerte på en serie veggmalerier i lokalene de to departementene deler.

Det tredelte verket «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene» av Vanessa Baird inneholdt flere detaljer som ga assosiasjoner til terrorangrepet, blant dem skjeletter, døde kropper og flagrende papirer.

Helsedepartementet tok de ansattes bekymringer på alvor, og valgte å takke nei til det tredje maleriet i serien, som ennå ikke var levert.

Det utløste protester fra kunstnere, som kalte beslutningen for sensur. Kunstner Vanessa Baird beskrev selv departementets beslutning som «ren galskap og en maktdemonstrasjon av dimensjoner».

En foreløpig løsning ble nådd sent samme høst. Bairds tredje maleri ble inntil videre henvist til foajeen i Kulturrådets nye lokaler, mens de to eksisterende maleriene fikk henge.

Nå leter Kunst i offentlige rom (Koro) etter en ny offentlig bygning der de tre maleriene kan henge samlet.

• Kommentar: Hvem setter grensene for kunst etter 22. juli?

• Splittende minnested

Da den svenske kunstneren Jonas Dahlberg vant konkurransen om å utforme de nasjonale minnestedene i Regjeringskvartalet og ved Utøya, vakte det harme lokalt.

Kunstnerens utkast til monument innebærer å skjære en spalte gjennom en odde på Sørbråten som peker mot Utøya.

Flere av de nærmeste naboene, som selv hadde deltatt i redningsarbeidet 22. juli, var svært kritiske til å få en permanent påminnelse om terrorhandlingene utenfor stuevinduet sitt, og klagde over å ikke ha blitt involvert i prosessen av Kunst i offentlige rom (Koro).

Det ble også reist spørsmål om kunstnerens prosjekt i det hele tatt var gjennomførbart på grunn av de porøse bergartene i området.

Enkelte pårørende reagerte i tillegg på at barnas navn skulle inngraveres i fjellsiden, og mente det fikk holde at navnene deres var preget inn i Widerberg-monumentene.

Den lokale motstanden gjorde at Hole kommune endte opp med å si nei til Statsbyggs reguleringsplan. Dermed ble saken sendt over til kommunalminister Jan Tore Sanners bord.

Minnestedet ved Sørbråten endte opp med å bli utsatt ett år, men planen er fortsatt at det skal stå klart til femårsmarkeringen i 2016.

• Kommentar: Burde tatt tiden til hjelp

• Brutal behandling av brutalistbygning

Etter en lang prosess bestemte regjeringen våren 2014 seg for veien videre for regjeringskvartalet.

Planen innebærer å rive Y-blokka, arkitekt Erling Viksjøs brutalistiske lavblokk utsmykket av nylig avdøde Carl Nesjar i samarbeid med selveste Pablo Picasso.

Flere arkitekter, både spanske og norske, reagerte på avgjørelsen, og fremhevet det arkitektoniske samspillet mellom den lave, kurvede Y-blokka, og den rettvinklede Høyblokka ved siden av.

Picassos arvinger uttrykte bekymring over prosessen, til tross for forsikringer om at selve utsmykningene ville bli bevart.

Riksantikvar og tidligere PST-sjef Jørn Holme var imidlertid klar i sin tale: Y-blokka lot seg ikke verne fordi plasseringen direkte over Oslos innerste ringvei gjorde den umulig å terrorsikre tilstrekkelig.

Det har ikke forhindret Y-blokkas tilhengere fra å kjempe for bevaring. Da regjeringen utlyste en åpen konkurranse for å visualisere fremtidens regjeringskvartal, kvitterte arkitektstudentene i Oslo med å levere et forslag som trosset bestillingen og lot Y-blokka stå.

• Kommentar: Hva skal vi gjøre med Picasso?

• Bråket rundt biografiene

Det har etter hvert kommet så mange bøker om 22. juli og gjerningsmannen at det er vanskelig å sammenfatte alle debattene.

Mest bråk ble det rundt bøkene til de to tidligere NRK-medarbeiderne Marit Christensen og Åsne Seierstad høsten 2013.

Seierstads bok «En av oss», om drapsmannens oppvekst, provoserte Breiviks tidligere avlastningsforeldre, som mente forfatteren utleverte taushetsbelagt informasjon.

• Ytring: Ærekrenket av Åsne Seierstad

Christensens bok «Moren», et portrett av terroristens mor Wenche Behring Breivik på dødsleiet, fikk imidlertid hardest medfart. VG kalte boken en «skamløs blottstilling», mens Morgenbladet beskrev den som et «halvkvedet morsportrett».

Wenche Behring Breiviks advokater reagerte også på utgivelsen, som de mente var i strid med avdødes siste ønsker.

• Ytring: Frobenius: En snikende, subtil løgn

De to dokumentariske bokprosjektene grep også inn i hverandre. Christensen beskriver i sin bok hvordan en annen kvinnelig forfatter kom på «uventet» besøk på dødsleiet, og ble forsøkt bortvist av Breivik selv.

Den kvinnelige forfatteren ble raskt identifisert som Åsne Seierstad, som tok kraftig til motmæle mot fremstillingen i boken, støttet av forlegger Erling Kagge og Breiviks advokater.

• Ytring: Christensen: Vi skiltes som venner

Christensens bok ble klaget inn til PFU, men utvalget avslo å behandle klagen fordi sakprosa ikke er omfattet av Vær varsom-plakaten.

Aschehoug valgte likevel å gjøre endringer i bokas andreopplag for å komme kritikerne i møte, men nektet å beklage formuleringene i førsteutgaven.

Så sent som i fjor ga Breiviks far ut boka «Min skyld?», om sitt forhold til norgeshistoriens verste massedrapsmann. I boka tar Jens Breivik et oppgjør med blant andre Christensen, som han beskylder for å ha videreformidlet «halvsannheter og fiksjon».