NRK Meny
Kronikk

En snikende, subtil løgn

Biografiske tekster gir seg ut for å være pålitelige, oppriktige og sanne. Men hva skjer når en grunnleggende tvil sniker seg inn, som den nå gjør med Marit Christensens bok?

Marit Christensen sier at hun har tatt etiske hensyn i Breivik-boken.

SE VIDEO: Marit Christensen sier at hun har tatt etiske og juridiske hensyn i boken om Wenche Behring Breivik.

Er det ikke noe uhyggelig ved en forfatter som framhever sin høye etiske bevissthet og skinner i glansen av sin egen oppriktighet, for deretter å bli avslørt som en tilrettelegger og en som har holdt tilbake vesentlig informasjon? '

Som ved et trylleslag er den sannheten (jeg gjerne skulle ha trodd på) forandret til det motsatte. Det beundringsverdige åpenhjertige framstår som dobbelt korrupt.

LES OGSÅ: Replikk fra Marit Christensen

Er det ikke noe skremmende ved den velmenende, hyggelige og «terapeutiske» journalist-forfatteren som lener seg over sykesengen og ser objektet sitt varmt inn i øynene og forklarer at historien hennes er i de beste hender. Hun vil bare hjelpe og støtte og bidra til at denne viktige saken får all den oppmerksomheten den fortjener. Hun er følsom, hun har vært igjennom noe av det samme. Ingen forstår den døende kvinnen bedre enn henne. Og etterpå – når kvinnen er død og boken nærmer seg utgivelse – kan forfatteren, nærmest nonsjalant, legge til at «etikken naturligvis er i orden».

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Biografisk bølge

I løpet av det siste tiåret har den norske litterære offentligheten blitt overstrømmet av biografier, biografiske romaner, selvbiografiske tekster og virkelighetsorientert litteratur. På sett og vis har jeg selv vært en del av denne litterære «bølgen», selv om jeg kalte romanen Teori og praksis (2004) for en løgnaktig selvbiografi og brukte en lang fotnote på å prøve å forklare min grunnleggende og muligens paranoide tvil med hensyn til sjangerens «ekthet og sannferdighet».

Er det ikke noe uhyggelig ved en forfatter som framhever sin høye etiske bevissthet og skinner i glansen av sin egen oppriktighet, for deretter å bli avslørt som en tilrettelegger og en som har holdt tilbake vesentlig informasjon?

Nikolaj Frobenius, forfatter

I samtidslitteraturen er det biografiske elementet til min store overraskelse blitt så dominerende at det i dag er uvanlig å finne en norsk roman som ikke har bakgrunn i en biografisk eller selvbiografisk virkelighet.

Muligens har «bølgen» vært en berikelse.

En del begavede forfattere har utvilsomt utnyttet mulighetene i det biografiske stoffet til å skape sterke bøker.

En kloakk av betroelser

Likevel hjemsøkes jeg av en gnagende tvil. Noen ganger tenker jeg at litteraturens «sannhet» er blitt en snikende, subtil løgn, en forstillelse, et falsk og skadelig språk. «Hvis all litteratur forandrer seg til biografier og selvbiografier, vil litteraturen opphøre å eksistere og bli forvandlet til en kloakk av betroelser», skrev den chilenske forfatteren Roberto Bolaño.

Det siste året har jeg skrevet på boken Mørke grener om en forfatter som blir innhentet av virkeligheten i sitt eget selvbiografiske romanprosjekt. Personene han har beskrevet kommer tilbake til ham og stiller ham til veggs på skremmende måter. Det forfatteren var overbevist om riktigheten av, viser seg å være uriktig. Han har tatt feil av virkeligheten, og nå skyller den over ham som en strøm av mørkt vann.

FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter

Utenomtekstlig potensial

Noe av grunnen til at jeg er begynt å tvile på den selvbiografiske litteraturens berettigelsesgrunnlag, er at uansett hvilke estetiske grep forfatteren tar i forhold til sitt materiale, vil det ligge et tvilsomt utenomtekstlig potensial i bokens møte med leseren. Det er umulig for teksten å befri seg fra leserens følelse av å få kikke inn i forfatteren eller objektets liv. Over dette hviler det et nesten uhyggelig ansvar, tenker jeg. Var det virkelig slik det skjedde? Var det slik hun tenkte?

Noen ganger tenker jeg at litteraturens «sannhet» er blitt en forstillelse, et falsk og skadelig språk.

Nikolaj Frobenius, forfatter

I den berømte artikkelen «Das Unheimliche», skrev Sigmund Freud: «Det uhyggelige er den typen av det skremmende som forandrer det velkjente, det man er fortrolig med». Den biografiske teksten gir seg ut for å være pålitelig og hjemlig, oppriktig og sann, men hva skjer med teksten når en grunnleggende tvil sniker seg inn i den?

Det sanne er selvfølgelig en viktig komponent i den biografiske og selvbiografiske tekstens verdi, og derfor har forfatteren alt å tape på å bli avslørt som en løgner. Likevel er dramaet rundt forfattere og deres ofre blitt en gjenganger i bokhøsten. Rollelisten er full av stakkars ofre og hjerteløse forfattere, kyniske forleggere og selvrettferdige kommentatorer.

Etisk råd for sakprosa?

Forlagsbransjen har til nå ikke gått inn for noe etisk råd for sakprosa, og det er da også vanskelig å se hvordan et slikt råd skulle fungere i forhold til de mer og mer flytende grensene mellom fiksjon og fakta.

Marit Christensen sier nå at boken om Wenche Behring Breivik er journalistens subjektive historie, og forsøker på den måten å skifte sjangerbetegnelse på den kommende boken.

Nikolaj Frobenius, forfatter

Det finnes ikke lenger noe skarpt skille mellom subjektiv litteratur og objektiv journalistikk, mellom biografi og roman, disse skillene har vært i fritt fall de siste femten årene. Et etisk råd for skjønnlitteratur er det ingen som har foreslått, og derfor er det lett å tenke seg at en forfatter som blir presset opp i et hjørne lett kan komme seg ut av problemene ved å si «roman». Marit Christensen sier nå at boken om Wenche Behring Breivik er journalistens subjektive historie, og forsøker på den måten å skifte sjangerbetegnelse på den kommende boken. Nettopp på denne måten kan en vær-varsom-plakat for forfattere bli en sovepute.

Til slutt er vi trolig likevel, uansett, utlevert til forfatterens troverdighet. Stoler vi på forfatteren? Har hun tillit? Min følelse av tvil, av snikende uhygge har ikke avtatt.