Sterke krefter i sving på Breivik-teater

Hvor store muligheter har en forestilling som Manifest 2083 til å lykkes fullstendig? Et annet spørsmål er om den behøver å lykkes. Det er slett ikke sikkert.

Kunstens plikt

Og kan hende er det vanskeligste å være norsk på en forestilling som denne. Kan hende er marerittet i ferd med å blekne, men det er likevel ikke langt unna i minnet. Rettssaken er over, vi har bladd om til en ny side. Og så kommer teaterstykket. Et kontroversielt og mediestormende prosjekt. Trenger vi det?

• Les også: Stor interesse for Breivik-teater

I utgangspunktet: Ja. Dette er kunstens rett og plikt. Protester har vært der hele veien. Men kunsten kan man velge eller velge bort, i alle fall til en viss grad. Det kan man ikke med mediene, i alle fall ikke på samme måte.

Blikk

Café Teatrets prosjekt har vært å finne ut av hvordan en tilsynelatende normal mann kan bli etterkrigstidens største norske terrorist. I programmet skriver teatret at det er «en forestilling om hvordan Anders Behring Breivik ser sig selv». Det gir manifestet svar på. Hvordan vi andre ser ham, er det mediene som bestemmer.

Men dette er kanskje mest av alt en forestilling om hvordan skuespiller Olaf Højgaard ser terroristen – hvis man går med på og velger å tro på Højgaards prosjekt. For er det Olaf Højgaard vi ser – eller er det Olaf Højgaard som gestalter Olaf Højgaard? Det er usikkert i perioder underveis, og det kan være distanseskapende.

Mettet

Manifest 2083 er halvannen times teater i en episodisk form. Den henter noe tekst fra manifestet, men like mye fra rettssaken, i tillegg til at noe er nyskrevet av instruktør Christian Lollike.

21 scener spilles ut, og i løpet av den tiden er skuespilleren innom mye. For mye, egentlig, det er et mettet stykke. Kanskje er det også meningen, men det gjør at scener som kunne vært dradd ut og arbeidet dypere med, aldri når dit.

Det tar tid før forestillingen fester seg, og innimellom oppleves stykket som uferdig. Litt som om man skal ha et hageselskap og ikke riktig er blitt ferdig med å luke før man får besøk. (Bør man luke? Det er en annen sak. Hva ugress er, er også en annen sak.)

Method acting

Olaf Højgaard går grundig til verks. Han forklarer hvordan han interesserer seg for hva som gjorde Breivik til massemorder, han har lest manifestet, henter frem passasjer han finner interessante og spiller dem ut. De handler om alt fra terroristens oppvekst via mislykket bombelaging til method acting som innebærer å leve som Breivik (etter anvisninger i manifestet): Trene som ham, bruke samme steroider, gå på skytetrening, unngå muslimer, isolere seg. Virkningen var, ifølge Højgaard, merkbar.

Højgaard gjør alt dette for å forstå. Fører det til at vi andre forstår? Kanskje. Mer eller mindre. Stykket er en skuespillers vei inn til å forstå terroristen. Men det er først når Højgaard går inn i Breiviks skikkelse, etterligner mimikk, isolerer og dekonstruerer den, når han ser egne likhetstrekk med terroristen, at det begynner å bli interessant.

Højgaard har vært i Oslo tingrett og studert terroristen i timevis. Hans fremstilling av Breiviks bevegelser, blikk og mimikk er noe av det mest skremmende ved stykket fordi det bringer ubehagelige ting nært. Stykket står stille de gangene.

Det han ville?

Når Højgaard kommer dit hen at han sammenligner seg med terroristen, stiger det frem noe allment. Han snakker om heltefortellinger, som mange av kulturfortellingene våre er basert på: Å stå alene, vinne, gjøre noe for å skape en bedre verden, en verden man tror på. Han spør: var det ikke bare denne drømmen terroristen levde på og fulgte? Tanken på å bli noe, være viktig og synlig, bli berømt, finnes ikke den hos alle?

Vissheten om at terroristen ikke er alene, siger sakte inn i forestillingens siste halvdel. Sammen med opplevelsen av at terroristen fikk det akkurat som han ville: Han blir ikke glemt, han blir mytisk, et ikon, en figur som er skrevet, analysert og pratet inn i bevisstheten vår. Kan hende var det han ville?

Fortsetter

Likevel er ikke forestillingen et talerør for terroristen. Teateret spør om 22. juli kan skje igjen, og etter endt forestilling er følelsen et snikende ”ja”.

Forestillingen peker til en viss grad på mekanismer som gjorde Breivik til den han ble innen 22. juli, men viktigere er det at den peker på hva Breivik fortsetter å være. Hva vi gjør ham til. Og da snakker vi om ansvar. Skuespilleren går inn og ut av rollene som Breivik og Højgaard og problematiserer også til en viss grad også at han og hans teater setter opp denne forestillingen.

Lurt

Manifest 2083 er en uferdig forestilling på mange måter, men den peker på noe viktig. Til tider er det ubehagelig. Når terroristen på slutten av stykket er ikledd sin uniform og med fordreid ansikt synger ”All of me”, skaper det en opplevelse av å ha blitt lurt, å ha gått i et garn. At han fikk det slik han ville.

Så kan man være uenig i bruk av virkemidler og andre valg. Manifest 2083 trykker likevel på noen knapper. På en av dem står det: Det er sterke krefter i sving.