Hva skjer når den politiske handlingskraften beveger seg raskere og langt mer dynamisk enn det personlige og nasjonale sorgarbeidet? En følelse av ubehag kan i alle fall oppstå. Og det er det som skjer akkurat nå.
Hurtigheten i arbeidet med de to offentlige minnestedene etter 22. juli viser at man så veldig lett kan falle i en felle der man ser gruppen fremfor den enkeltes behov og ønsker. Gruppen av sørgende, men også den gruppen som representerer de fleste av oss – vi som vil holde rundt dem som sørger og som vil at det skal reises en bauta for «mer demokrati og større åpenhet».
Det tar tid å høre hva alle disse stemmene har å si. Den tiden er ikke der. Allerede neste år skal Minnestedene avdukes.
SE OGSÅ: Debatt om minnesmerkene i Dagsnytt 18 (tilgjengelig fra kl. 18)
Den stilleste dagen
Lørdag 23. juli 2011. Den stilleste dagen i norsk historie. Sorg langt inn i beinmargen.
En av tankene som slo rot i disse uvirkelige og hjelpeløse dagene var å gi de drepte, de overlevende, de pårørende, hjelpere og frivillige et Minnested. Et sted, midt i det offentlige rom, der det å aldri glemme var selve den gylne grunntanken.
22. juni 2012 har regjeringen Stoltenberg bestemt seg. Det skal lages to offentlige minnesteder. Ett i Hole kommune, på landsida av Utøya. Ett i Regjeringskvartalet. I Regjeringskvartalet skal navnet til 77 drepte stå.
Pris: 27 millioner kroner. Avduking 22. juli 2015!
Ingen skulle være i tvil om viljen og engasjementet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange føler seg oversett
Kontoret for kunst i det offentlige rom, KORO, tok over gjennomføringen. En odde på Sørbråten ble valgt til minnested i Hole kommune. Konkurranse om utforming av minnestedet ble avholdt og nå i slutten av februar ble svenske Jonas Dahlbergs forslag for de to minnestedene valgt. Hans visjon for Sørbråten var å synliggjøre de uhelbredelige sårene ved å skjære ut en skarp og dyp revne i den vakre odden.
Og det er først nå det blir tydelig at den politiske handlingskraften ikke utvikler seg i takt med sorgarbeidet. Heller ikke i takt med behovet for en åpen debatt om Dahlbergs forslag, og heller ikke om det hele er praktisk mulig.
I Hole kommune er ikke stemningen bare god. Facebook-siden «Nei til Minnesmerke på Sørbråten» har i skrivende stund 720 medlemmer. Mange av dem som skriver, føler at de er totalt oversett i spørsmål om hva som skal skje med nabolaget deres.
Rett minnesmerke?
Jørn Øverby var en av dem som reddet flyktende ungdom på svøm fra Utøya. Han sier til Ringerikes Blad at han misliker forslaget til Dahlberg. Fordi det så alt for tydelig synliggjør sårene fra sommeren 2011.
Han er ikke alene om å mene det. På kunstkritikk.no skriver Stian Gabrielsen: «Tanken er vel å skape et symbolsk motstykke til følgene av terrorhendelsene. Men er det gitt at minnesmerket trenger å legge seg så tett på tragedien som bilde?»
Hva er det som haster?
Så kommer en ny stemme, Vanessa Svebakk.
Hennes 14-årige datter ble drept den dagen på Utøya. Overfor NRK spør moren; «Hva er det som haster sånn? Vi er her fortsatt om to-tre år, la oss få sørge i fred over det vi har mistet.»
Hun stiller seg undrende til alle minnesmerkene. Selv har de ett på New Zealand, der datteren ble født, de har gravplassen, de har 22. juli-monumentet i Drammen og nå kommer Sørbråten og Regjeringskvartalet. Dette er steder datteren min aldri var, så hvorfor skal vi ha et minnesmerke der? Vi ønsker heller ikke at navnet hennes skal hugges i stein på minnestedene. Staten har aldri spurt oss til råds og det opprører oss veldig, sier Svebakk.
LES OGSÅ: Mor vil stoppe minnesmerke
Går altfor fort
Minnestedet på Sørbråten skal koste 5 millioner kroner, ti millioner er prislappen regjeringen har satt på det permanente minnestedet i Oslo, og så ytterligere to millioner kroner til det som skal være et midlertidig minnested inntil den dagen det nye regjeringskvartalet er ferdig. Men nå viser det seg at realiseringen av det midlertidige minnestedet henger i en tynn tråd.
Regjeringen pekte i 2012 på plenen mellom Deichmanske bibliotek og regjeringsbyggene, altså nordøst for Høyblokka. Men ifølge alle solemerker kommer den og resten av regjeringskvartalet til å bli en gedigen byggeplass i mange år fremover. Så selv om KORO nå har bedt om å få bruke et annet sted i kvartalet, snakker vi om et område som vil være svært lite egnet for stille og tilbaketrukket sorgbearbeidelse.
Nå er det lett å se at dette går altfor fort. Naboer på Sørbråten skulle vært involvert. Det er ordførers jobb, men også KOROs. KORO vet utmerket godt at det ofte oppstår kraftige gnisninger og stor engasjement når kunst møter mennesker utenfor museene og galleriene.
Fire år er kort tid
Nå har KORO invitert til folkemøte på Sundvollen hotell torsdag i neste uke. Den samtalen burde vært tatt før. De naboene som nå har protestert skal i realiteten være vertskap for en nasjonal sorgbearbeidelse. Det vil være bra for alle at det som skjer kjennes riktig også for dem.
Det er ubehagelig å være den som sier ifra. Det kan bli ekstra ubehagelig for naboene i Hole kommune å bli mistenkt for at de ikke tar sitt ansvar for den nasjonale sorgen. Det kan også bli ubehagelig for en sørgende mor å være den som mener noe annet enn de andre.
Alt dette kunne vært unngått – hadde man fått lov til å ta tiden litt mer til hjelp.
For når sorgens kapitler skrives, er fire år kort tid.
