Det er svært bra at Høyblokka får en fortsatt eksistens. Den står der som en stolt søyle og vitner om både finfin arkitektur, norsk etterkrigshistorie og et terrorangrep. Symbol og arkitektur.
LES OGSÅ: Høyblokka blir stående
Ring 1 og Arne Garborg
Så er det Y-blokka. – Rives, sier regjeringen.
Og de begrunner avgjørelsen sin med to argumenter; Ring 1 og Arne Garborg.
La oss ta Ring 1 først.
Ring 1 er en trist og grå, men ganske viktig veistrekning i Oslo sentrum. Der passerer personbiler, godstrafikk, ganske ofte en trailer, brannbiler, drosjer og noen forvillede fotgjengere som skrur opp tempo for å komme seg ut igjen på den andre siden. Ut igjen. Fort bort fra skitt, støv og eksos.
Ring 1 stiller seg til disposisjon for dem som vil komme seg fra en del av Oslo sentrum til den andre. Den dystre tunnelen er også er sted hvor en bil kan stoppe. En fiendtlig tanke realiseres, og eksplodere. Sikkerhetsfolk vil ikke ha et regjeringsbygg som tak over en vei. For oppå Ring 1 ligger nemlig Y-blokka. Som et lokk. Et ganske elegant lokk riktignok, men et lokk som stenger eksosen inne og lyset og lufta ute.
Y-blokka har stått tom siden 22. juli. Ikke fordi den ble så ødelagt, men fordi den utgjør en sikkerhetsrisiko.
Oslo kommune ber pent om at Ring 1 ikke stenges. Det er en viktig gjennomfartsåre i en stadig mer travel hovedstad. Hvis deler av den stenges – må trafikken opp på gata.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
«Sugde livet ut av byrommene»
Det andre argumentet er Arne Garborg. Det var nemlig slik at da Høyblokka sto ferdig i 1958, het plassen nord for det nye regjeringsbygget Arne Garborgs plass. Ingen misunner Arne Garborg den plassen i dag.
Til Y-blokka sto ferdig i 1970, var den derimot en lys lomme i byen med en munter fontene i midten. Den ga utsikt og rom til bydelens fine brannstasjon, til den mektige Trefoldighetskirken og til den klassiske søylerekken foran Deichmanske bibliotek.
Høyblokkas arkitekt Erling Viksjø signerte også Y-blokka. Sammen med sønnen Per. De to så for seg at det skulle skapes en dialog i møtet mellom ny og gammel bebyggelse. I boka «Høyblokken» konstaterer forfatter Hugo Lauritz Jenssen at meningene har vært sterkt delte om hvor vellykket denne «dialogen» ble. Han oppsummerer det slik; « … det nye bygget la seg samtidig som en mur foran Deichmanske bibliotek, tettet byen igjen og sugde det meste av liv ut av de åpne byrommene…».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Et landemerke
Lederen av Oslo Byes Vel, Jan Sigurd Østberg, kaller plasseringen av Y-blokka et overgrep mot bymiljøet. Arkitekt Nils Torp skrev i Aftenposten: «Noen byplanlegger var Erling Viksjø ikke».
Så, det må faktisk gå an å si; Høyblokka er vellykket. Det er ikke Y-blokka!
Men selvsagt er det dilemmaer her. Som f. eks Picasso. For hva skal vi gjøre med Picasso? Gjennom Carl Nesjar og Erling Viksjøs iherdige jobb, endte faktisk Pablo Picasso på veggene til et nytt norsk regjeringskvartal. Det må vi bare å bøye oss i støvet og takk for.
Det er to verk av Nesjar og Picasso i Y-blokka. Ett heter Fiskerne og står stolt på Y-blokkas fondvegg. Lett å se for alle som passerer forbi. Et landemerke. Det andre heter Måken og er sandblåst inn i resepsjonsveggen.
LES OGSÅ: – Regjeringen burde bevart begge byggene
Kan stå igjen med to valg
Nå blir det regjeringens jobb å inngå gode samtaler med Picassos arvinger. Det er arvingene som sitter med rettighetene til verkene. Det er de som kan si nei til en regjering som ønsker å skjære ned to stykk Picasso og ta dem i bruk et annet sted. For sånn er åndsverkloven. Et integrert verk kan rives av eier, men hvis kunstverket blir fjernet for å plasseres et annet sted, da må rettighetshaver først godkjenne flyttingen.
LES OGSÅ: – Picassos slektninger bør kontaktes
Hvis dialogen mellom familien Picasso og en norsk regjering skjærer seg, da står Erna Solberg tilbake med to valg; enten å la Y-blokka stå med Fiskerne og Måken intakt – eller å rive alt!
Og da, mener jeg, kan hun ikke gjøre noe annet enn å la Y-blokka stå. For slik er kunstens makt.
