Flere etterlatte vil trekke barnas navn fra det nasjonale Utøya-minnestedet

– Vi føler oss overkjørt over at ting blir bestemt over hodet vårt uten at vi blir spurt, sier Mai Britt Rogne, der hun kneler ved datterens Idas grav.

Ida Beathe Rogne var en av de 69 som ble drept på Utøya 22. juli 2011. Hun var 17 år gammel.

Mai Britt Rogne reagerer på at Kunst i offentlige rom (Koro), som har ansvaret for de planlagte nasjonale minnestedene for 22. juli, ikke har spurt de etterlattes familier til råds før de la planer om å gravere navnene på alle de 69 drepte inn i fjellet på Sørbråten, en odde på landsiden nord for Utvika camping.

– Det er vondt å ikke bli spurt. Det er barnet vårt, og da er det vel vi som skal bestemme over navnet hennes?, spør Rogne.

Reserverer seg mot navnebruk

Ifølge kunstneren Jonas Dahlbergs planer, skal det lages et fysisk kutt tvers gjennom fjellmassen og ned til havet, og navnene på de drepte skal trykkes på den ene kuttflaten.

Les også: Kutt i naturen ved Utøya blir 22. juli-minnested

Som NRK skrev i går, ønsker familien til Utøya-offeret Sharidyn Svebakk Bøhn å stoppe staten fra å bruke datterens navn på minnestedet.

Nå får familien fra Drammen støtte fra andre Utøya-etterlatte rundt om i landet.

Flere familier som mistet sine kjære på Utøya den 22. juli, sier de har fått altfor lite informasjon om det nasjonale minnestedet, der navnene på de omkomne er planlagt trykket i stein på den ene kuttflaten.

Les Agnes Moxnes' kommentar: Burde tatt tiden til hjelp

Per Sture Helland Pedersen mistet datteren Åsta på Utøya. Heller ikke han ser behovet for å minnes henne på et nytt nasjonalt minnested.

– For meg er minnet etter Åsta på kjærlighetsstien der hun ble drept, på graven hennes og i hjertet mitt, sier Pedersen.

I likhet med mange andre av de etterlatte, reagerer han sterkt på at Koro ikke har involvert familiene til de drepte i arbeidet, og vil nå reservere seg mot at datterens navn skal brukes i forbindelse med Sørbråten-minnesmerket.

I går sendte Pedersen og flere andre etterlatte en e-post til Kulturdepartementet og til Koro. I e-posten skriver Pedersen at han ikke vil at hans datters navn skal rispes inn i veggen på det planlagte minnesmerket på Sørbråten.

– Som part i saken så burde jeg vært informert, sier han til NRK.

Vanessa Svebakk er enig med Pedersen, og tar enda hardere i:

– For meg er det hårreisende at de etterlatte ikke er kontaktet direkte og spurt om det er OK å bruke navnet. Det er en arroganse som ikke hører hjemme i et demokratisk land som Norge, raser Svebakk.

– Skal du bruke navnet på vår datter, skal du jammen høre med oss først!

Mener minnesmerkene blir for mange

Familiene har til dels ulike grunner til å være mot det planlagte monumentet, men flere av de NRK har snakket med, reagerer også på plasseringen på Sørbråten.

– Vi synes det skal være på Utøya, der det skjedde. Ikke alle andre plasser. Ida satte aldri sine bein på Sørbråten, og ingen av oss er sikre på hvor det er, sier Mai Britt Rogne.

Også Vanessa Svebakk reagerer på at minnesmerket ikke skal ligge på selve Utøya, der flertallet av ofrene døde.

– For oss hadde det riktige minnestedet vært Utøya, fordi det var der datteren vår døde. Hun døde ikke på Sørbråten, hun befant seg aldri i nærheten, sier Svebakk.

Flere av de 22. juli-etterlatte NRK har snakket med, gir uttrykk for at det er i ferd med å bli for mange minnesmerker.

Les også: Naboer vil ikke ha minnesmerke

Mer enn femti norske kommuner har allerede takket ja til kunstner Nico Widerbergs minnesmerker donert av en anonym giver. Minnesmerkene er inngravert med navnene på innbyggerne hver enkelt kommune mistet 22. juli.

Flere av de etterlatte sier de ikke ser behovet for å også minnes de døde ved navn ved de nye, nasjonale minnestedene.

– Hva er dette her?, spør Vanessa Svebakk og peker til Widerberg-monumentet som står oppført i Drammen.

Datteren Sharidyns navn er ett av tre inngravert på den hule skulpturen. På kirkegården et steinkast unna ligger hun gravlagt. I tillegg finnes et minnesmerke for henne på New Zealand, der Sharidyn var født og tilbrakte sitt første leveår.

– Er det ikke et nasjonalt minnesmerke når det står oppført i kommune over hele landet? Hvorfor skal vi ha enda flere minnesmerker?, spør moren.

– Krever samtykke fra foreldrene

Advokat Jon Wessel-Aas har inngående kjennskap til jussen rundt privatliv og personvern. Han mener de etterlatte har en god sak.

– Etter min mening må man i denne sammenhengen ha samtykke fra foreldrene til de mindreårige avdøde. Det er merkelig at statlige organer ikke har tenkt på å involvere dem, sier han til NRK.

Wessel-Aas mener foreldre er i sin fulle rett til å bestemme hvordan barnas navn brukes, også etter at de er døde.

– De forvalter et ulovfestet «personlighetsvern» på barnas vegne, som kan brukes til å bestemme om barnas navn skal stå på et minnesmerke.

– Men det er ikke lovfestet?

– Dette er ikke et område med klare lovregler, men personvernet har en overordnet verdi, og i det ligger det blant annet et personlighetsvern som gjør at man ikke kan bruke folks navn i en hvilken som helst sammenheng. Jeg mener vi er i en slik situasjon her, sier Wessel-Aas.

Åpner for å utelate navn

Direktør Svein Bjørkås i Koro sier han ikke er overrasket over reaksjonene fra de etterlatte.

– Vi kjenner til slike reservasjoner fra tidligere. Det var blant annet tema i forbindelse med minnesmerket over tsunami-ofrene som står på Bygdøy. Der ble sluttresultatet at man utelot navn, sier Bjørkås.

Koro-direktøren trekker også frem det svenske Estonia-monumentet, der 37 av navnene på de omkomne ble utelatt og erstattet med tomrom fordi pårørende hadde reservert seg mot navnebruk.

Bjørkås utelukker ikke at man kan komme til lignende ordninger i dette tilfellet.

– Allerede Kleveland-utvalget (gruppen som ledet arbeidet med å velge minnesteder, journ.anm.) foreslo at pårørende burde kunne reservere seg mot navnebruk. Utvalget i Koro har også diskutert dette, og holdningen har hele veien vært at de ville lytte til de pårørende, sier Bjørkås.

Han understreker at navnene er ett av flere elementer i minnesmerket, og at det var ett av premissene i utlysningsteksten at navnene skulle med.

Han er ikke enig i beskyldningene om at Koro har vært arrogante og ikke lyttet til de etterlatte.

– De som har ønsket å reservere seg, har hatt gode grunner, og vi har ikke noe ønske om å gjøre situasjonen verre. Det har vært stor interesse for å lytte til de berørte. Det er det vi gjør nå, sier Koro-sjefen.