De 7 mest spennende verkene på Høstutstillingen

Kritiske røster mener Høstutstillingen ikke er like viktig, spennende og sjokkerende som den pleide å være. Det er lenge siden Christopher Nielsens likkiste med mahogni-penis, men i år kan vi se glimt av vitalitet som har manglet i lang tid.

Årets utstilling er den 130. i rekken. Her er høydepunktene:

1. «Gimme Shelter» av Ulf Kristiansen (1969)

• 3D-animasjon, 3:24 min

På et tak med en utbombet by i bakgrunnen synger og spiller tre små bjørner med raske og innstuderte dansetrinn og likegyldig mine. De synger om voldtekt, drap og mord, om bomber og krig. De stive animasjonsfigurene, den lette sangen aksentuerer den vonde tematikken. Enkelte verselinjer blir fanget opp og forvandlet til tweets av Donald Trump utkledd som Mikke Mus.

Ulf Kristiansens galgenhumoristiske animasjonsfilm fikk meg til å gråte og le på samme tid.

2. «Speleothem» av Siri Bergqvam (1977)

• Objekter av håndsøm, støpt blonde, heklet ulltråd og ståltråd

Siri Bergkvam er kjent for å lage hverdagsobjekter som støvsugere eller hvitevarer i tekstil. I verket «Speleothem» har hun skapt et mer underfundig uttrykk: Brusende blonder som får oss til å tenke på store kjoler og undertøy forvandles til organiske former, som en knokkelfot eller en hodeskalle.

I installasjonen møtes det morbide og det erotiske. Den er sanselig og uhyggelig, og jeg blir aldri ferdig med å se på de vakre, kunstferdige detaljene.

3. «Våre indre beist» av Inghild Karlsen (1952)

• Objekter i filtet ull

Den store konseptkunstneren Inghild Karlsen er ansvarlig for et av høstutstillingens flotteste verk: «Våre indre beist». Her har hun skapt en mektig installasjon av tovede skikkelser. Man kan gruble på om skikkelsene som henger fra taket viser en grå hær av ansiktsløse mennesker, eller om det dyrehuder til tørk, eller gjenglemte klær?

Det er en herlig, sanselig opplevelse og vandre inne i den tovede trengselen.

4. «Peachy Blue» av Anja Carr (1985)

• Installasjon av XPS, akrylbasert gips, kunstig hår og hårbånd. To ponnier à 132 x 51 x 144 cm

Med sine gigantiske pastellfargede My little Pony-skulpturer viser Anja Carr det menneskeliggjorte og seksualiserte dyret i form av en barneleke. Hun utforsker fantasiens verden, og ofte lar hun barnefantasien blandes med en mørkere voksenverden som gir det hele et ubekvemt preg.

Skulpturene vekker en følelse i grenseland mellom fascinasjon og vemmelse.

5. «Vegg» av Anne Sigmond Gudmundsdottir (1974)

• Maleri på finerplater. 250 x 600 cm

Jeg forbinder Anne Sigmond Gudmunsdottir med figurasjon. Hun tegner som oftest i en grov, uvøren, men på et underlig vis presis stil. Arbeidene hennes har noe grafisk og taktilt ved seg. Denne gangen har hun bidratt med et stort abstrakt bilde. Her møter buktende linjer og buer harde, linjalrette streker.

Jeg blir svimmel av å se hvordan kaos og stringens brytes mot hverandre i dette monumentale maleriet.

6. «Tomrom etter saintpaulie» av Randi Nygård (1977)

• Skulptur av blomst, speil, fotografi og eik. 47 x 35 x 30 cm

Speilet har vært metafor for maleriet helt siden renessansen, men her ser du på et bilde som samtidig er et speil. Du ser fragmenter av deg selv, mens du ser. Som i et speil i en gåte, som det heter hos Paulus.

Et fascinerende verk!

7. «The Art Critic is Present» av Tommy Olsson (1963)

• Performance / sosial skulptur

Tommy Olssons verk «The Art Critic is Present» er en humoristisk parafrase over Abramovics berømte «The Artist is Present». Men der Abramovic stirret de besøkende inn i øynene, inviterer Olsson til samtaler. Kunstneren vil selv være tilgjengelig for publikum i fire av ukens dager under utstillingsperioden. Med dette prosjektet løfter den anerkjente og skoledannende kunstkritikeren både kritikkens betydningen, men også viktigheten av samtalen, og det fysiske møtet i en distansert og skjermbasert virkelighet som vår egen.

Tommy Olssons sosiale performance-prosjekt bidrar til å gi Høstutstillingen tilbake noe av den vitalitet den i lang tid har manglet.

HØR ANMELDELSEN AV HØSTUTSTILLINGEN 2017: