Det har blitt laget mange filmer om Che Guevara. Den siste var ”Motorsykkeldagbøkene” som handlet om Che`s ungdom. "Che Argentineren" omhandler klokelig tiden etter.
Gullpalme
Benecio del Toro fikk en Gullpalme i Cannes for hovedrollen som Che. Han spiller en lavmælt, tilbakholden og litt passiv fyr. Det er først på slutten vi aner konturene av idolet Che med alpelue og cigar. Nitimens anmelder mener at filmen er upersonlig når den skal handle om Che, men den gir et meget interessant innblikk i den Cubanske revolusjon.
Vi møter Che i Mexico med Fidel Castro i 1955 – de finner hverandre i felles visjoner om å styrte korrupte regimer som utbytter folket. Vi får kjappe glimt når han krysser over til Cuba sammen med Castro og 80 revolusjonære. Hvilket var en katastrofe.
(Saken fortsetter under bildet)
Uglamorøst
Filmen skildrer kampene i la Sierra Madre (jungelen), eller rettere sagt det som utgjør dagliglivet for geriljaen i jungelen. Scenene er så slitsomme og uglamorøse at en hver revolusjonsromantiker får banesår. Her skildres skit, møkk, regn, sult og død. Det hele kryssklippes med Che`s inntog på Manhatten på 1960 tallet i svart/hvitt dokumentar – hvor den nå berømte revolusjonshelten gir intervjuer og taler bevegende i FN. Dette er lekkert gjort av filmskaperne. Scenene i Sierra`en er mange og lange. De gir et veldig nærvær og føles autentiske, men blir etter hvert monotone. Regissør Sonderbergh bryter opp det ensfrmige ved å la Che invadere Santa Clara i en forrykende actionsekvens i briljante revolusjonsfarger.
Hele filmen er på 4 timer, og den er delt i 2. Filmen er på spansk – stilen er motsatsen til vanlige Hollywoodfilmer og er blitt kritisert i USA for å være for kritikkløs.
Men stilmessig og innholdsmessig er dette en interessant film, og vi ser fram til del to.
Terningkast 4.
