Desember er her og bokhøsten synger på siste vers. Det merker jeg godt på posthylla mi, hvor det tidligere har rent inn med presse-eksemplarer på nye utgivelser, mens det nå bare drypper inn én og annen bok.
Tiden inne for å sortere og nominere, velge favoritter og finne ut hva vi skal tipse om til julegaver. Enorme skippertak må gjøres på lesefronten for å rekke å dekke bokåret 2023 innen det nye tar til.
I dette brevet skriver jeg litt om prosessen med nominasjoner, jeg deler et favorittmaleri med lesemotiv og jeg tar deg med på senga da jeg oppdaget en helt ny side av nobelprisvinneren.
Neimen, Fosse da!
Jeg rødmet hardt for meg selv da jeg leste en av Jon Fosses tidlige romaner nylig. Der dukket det opp overraskende mye pulings.
Dette var ikke den Fosse jeg forbant med stillferdig naturpoesi, latinske bønnefraser i «Septologien», eller ordknappe replikker i «Sonen».
Who ARE you, Jon Fosse?
Da jeg ble oppmerksom på Fosse på 90-talet, var det som verdenskjent dramatiker, som reiste verden rundt på premierer på egne stykker og var særlig dyrket i Frankrike og Tyskland. Han var beryktet for sin ordknappe dialog og lange pauser.
Så gikk Fosse tilbake til prosaen og leverte både «Andvake»-trilogien og «Septologien». Jeg kastet meg på Fossevogna og falt pladask.
Etter Fosses overgang til katolisismen, har det kommet flerfoldige tolkninger av tekstene hans som religiøse, som bærere av mystikk og Guds lys.
I sine unge år var vestlendingen derimot i sterk opposisjon til alt gudelig, kan vi høre ham fortelle i TV-portrettet «Det som ikkje kan seiast» eller i podkasten Bokpod med dyktige Hallgeir Opedal.
Den unge Fosse var litt marxist og litt anarkist, abonnerte på Gateavisa og foraktet bedehusmiljøene han kjente fra barndommen.
Da Fosse ble utropt som nobelprisvinner, rusla samboeren min ned i boden og hentet opp sine Fosse-bøker fra VGS-tiden, noen slitte pocketutgaver av de tidlige romanene. De syntes han var kulest.
Jeg var skeptisk. Jeg syntes titlene var irriterende og omslagene lite innbydende.
Men ettersom jeg skal være programleder på NRKs Fosse Ord for Ord-sending, ga jeg etter. Nå må jeg lese meg opp!
Første overraskelse: Her var det massevis av punktum!
Fosse er blitt berykta for sin aversjon mot punktum, ikke minst i «Septologien», som er 1248 sider UTEN ET ENESTE PUNKTUM.
Da Nobelprisen ble annonsert, var @osol rask til å legge ut dette «bildet» av Jon Fosses spesielle Mac-tastatur på X/Twitter:
I Fosses andre roman «Stengd gitar» fra 1985, fins det fortsatt punktum, men det som mangler her er stor bokstav etter punktum.
Allerede på første side er jeg hekta. En ung kvinne går ut med søpla (boset, som det står på nynorsk) og døra smekker igjen. Inne ligger ettåringen hennes og gråter.
Den unge moren stresser av gårde for å få hjelp, men kommer bare lenger og lenger vekk fra barnet sitt. Mens hun tar bussen inn til Bergen sentrum for å møte sin bror, får vi vite mer og mer om hvem den unge moren er.
Fosses fortellerteknikk minner meg om effekten du kan se på bilhjul når de kjører så fort framover at det ser ut som om de går bakover. Ordene beveger seg i sirkler av gjentagelser som går både forover og bakover i tid.
Jeg har knapt opplevd maken til motor i en fortelling.
Jo mer vi blir kjent med jenta, jo mørkere blir fortellingen. Først kommer det noe drugs inn i bildet. Riktignok tar det litt tid før jeg skjønner hva det handler om, for nynorskordboka har ikke oppføringer på 80-talls narkoslang som galar, shillum og syrepis.
Jenta faller for en fyr som spiller i band, så der har vi rocken på plass. Og så kommer sexen. Boka er skrevet mest i førsteperson fra jenta, og hun er ikke blyg for å snakke om pikken i munnen og finger'n i fitta.
Og det er her det blir full kræsj for mitt indre bilde av den Jon Fosse jeg har møtt og snakket om poesi med, og derfor blir jeg litt flau.
Men språket passer helt med miljøet han skildrer, av folk nederst på den sosiale rangstigen i et vinterkaldt Bergen den 13. desember, lenge før trendy barer og cool elektronika inntok byen.
Det føltes som en modernistisk versjon av Amalie Skrams «Karens jul», for dere som har lest den UTROLIG sørgelige novellen i norsktimen. Jeg la ikke fra meg boka før siste side, langt over midnatt.
Jeg ble seint frelst på tidlig Fosse, men nå skravler jeg høl i huet til folk om hvor kul «Stengd gitar» er.
Her er en av fordelene med å gå inn i et stort forfatterskap. Du tror du vet ka det går i, men så ligger det mange digge overraskelser på lur.
Vi fosser fram mot Nobelutdelingen neste helg, og jeg lærer noe nytt om Fosses bøker hver dag. Vi booker gøye gjester til minutt-for-minutt-sendingen, og ryktet sier at Litteraturhuset har bestilt en slags bryllupskake for å feire Fosse, så det skal bli fest!
Håper du vil titte innom i løpet av våre 40 timer direktesending, fra Bergen, Oslo og Stockholm.
Ukas bilde
En person som leser er et yndet motiv i klassisk kunst, men hva er det da vi ser på?
På den flotte utstillingen av Harriet Backers malerier som åpnet på Nasjonalmuseet i høst, er dette ett av bildene:
Jeg har alltid likt Backers kunst. Kanskje fordi hun liker blått og det gjør jeg også. Hennes mest kjente bilde heter «Blått interiør», men dette, som heter «Ved lampelys», er langt blåere og like fint.
Det var tilfredsstillende endelig å se dette maleriet på ekte. På avstand føles det som om parafinlampa i bildet lyste opp museumsrommet. På nært hold kunne vi nærmest føle stoffet i gardina og kjenne varmen fra ovnen.
Mens venninna Kitty Kielland malte store, åpne myrlandskap fra Jæren, holdt Harriet seg mest innendørs. Hun ville fange mennesket som en del av interiøret, lærer vi på utstillingen.
Når jeg ser på bildet, ser jeg en kvinnekropp i et rom, mens tankene hennes er et helt annet sted, kanskje i et ørkenlandskap i Midtøsten, skildret i Bibelen, som var datidens lektyre for mange.
Har visst mista grepet på utlandet i år
Året går mot sin slutt, og bøker skal kåres og prises, Litteraturgjengen i NRK leser norske 2023-romaner til det blør ut av øya for å velge de seks nominerte til Lytternes romanpris.
Vanligvis følger jeg de store engelskspråklige prisene med argusøyne, for der finner jeg stadig store leseopplevelser og nye favoritter. (Douglas Stuart, Ian McEwan, Colson Whitehead, Jennifer Egan og Cormac McCarthy, for å nevne noen.)
I år har både Booker-prisen og National Book Award gått av stabelen uten særlig interesse fra min side. Booker-prisen utmerket seg i år med å nominere ganske ukjente forfattere. Det samme gjelder New York Times sin kåring av de 10 beste bøkene av året.
Jeg hadde ikke hørt om en eneste av dem, så kanskje det ble for krevende å lese seg opp? Kanskje blir man litt nærsynt når vi har en nobelprisvinner å feire i eget land?
Her trenger jeg uansett din hjelp. Har du lest noen av årets utenlandske prisnominerte, og hva anbefaler du i så fall?
Tips meg på siss.vik@nrk.no, så kan jeg lese i jula og tipse videre her i Bokbrevet!
Takk for nå, jeg håper vi ses på lørdag, når vi har Fosse-sending fra litteraturhuset i Oslo, ellers snakkes vi om to uker, i neste Bokbrev. Da må vi snakke litt om julegaver, tenker jeg.
Alt godt,
Siss