Norge er stadig en ganske fredelig plett på jorda. Om det er slik om noen år? Se; det er ikke godt å vite. I Roy Jacobsens nære framtidsversjon av steinrøysa er landet spent som en fiolinstreng av etnisk konflikt og redsel for mer av det samme.
Etnisk krim
I den grad er vi redd for mer – at myndighetene har etablert en liten og hemmelig, men effektiv og tungt finansiert underavdeling av politiet med oppgave å løse etnisk relaterte forbrytelser. Eller som lederen, John McNaughton, uttrykker det et stykke ut i fortellingen – han var betrodd oppgaven «med å sitte her på toppen av Oslo Havnelager og være en hemmelig ressurs i kampen mot all den kriminaliteten som ikke kunne nevnes ved navns nevnelse i det offentlige rom (...)».
Å unngå det siste, navns nevnelse, blir et nokså forgjeves strev når det første mordofferet er funnet i en kontainer for knust glass på Alnabru. Ei ung jente av pakistansk herkomst. Hun mangler venstre hånd.
Fire stykker er de, politifolkene; McNaughton, sjefen, William, Reza og Marion, bokas egentlige sentrum og hovedperson. Marion er intuitiv, intelligent og framsynt på grensen til det synske. Gang på gang ser hun mønstre som skjuler seg under det åpenbare. Spørsmålet er om hun ser det en eller flere gjerningsmenn vil hun skal se.
Science fiction
Nå snakker jeg som om dette er ei kriminalbok, med en mordgåte som skal løses. Og det er det. Det også. Denne boka kan imidlertid leses på mange måter og leseren gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å binde seg til forventningen om en krim. Jeg har allerede nevnt framtidsperspektivet; Jacobsen har altså villet ta i bruk noen av de mulighetene som ligger i science fiction-universet for en politisk roman som denne.
Jada; politisk. Dette er også en roman om det Norge vi er i ferd med å skape oss – eller kanskje heller; er i ferd med å tillate? Der det politiske korrekteri fratar oss alle tryggheten for at vi tross alt kan snakke sammen, så lenge vi baserer oss på gjensidig respekt.
Nyskapende
Som krim er dette uvanlig, til en viss grad nyskapende og svært velskrevet. Jacobsen turnerer tid og kronologi på en måte som vekker både respekt og interesse hos leseren – og historien er for all del spennende nok. Det er allikevel de reflekterende sidene ved romanen som er de mest utfordrende – i tillegg til en fin håndtering av undertemaet savn i menneskelige relasjoner.
Jeg ser forøvrig at forfatteren lanserer tro på fotballklubben Skeid som et vedvarende storlag i nasjonens nære framtid. Dream on, Jacobsen. Dream on. Men boka er bra. Riktig bra.
