NRK Meny
Normal

Ut av ilden

Ingvar Ambjørnsen tar et oppgjør med voldsbruken i norsk krim i sin nye roman. Det blir stor underholdning, men også trist erkjennelse.

Ingvar Ambjørnsen

Norsk bokbransje – pressen og leserne inkludert – får sitt pass påskrevet i Ingvar Ambjørnsens nye roman.

Foto: Christensen, Marte / NTB scanpix

Det er oktober. Jeg-forteller Aleksander Irgens, fetert krimforfatter i supermegabestselger-klassen, er på vei til Lillehammer, der hans siste krimroman skal lanseres med et stunt i Agatha Christies ånd.

Et dusin heldige Libris-ansatte, bare kvinner, er invitert til en middag med innlagt krimfortelling; både forfatteren selv og en av festdeltakerne skal dø i løpet av måltidet, hvorpå løsingen kommer i biblioteket, foretatt av TV-stjernen som spiller Irgens' krimhelt.

Godt plot, som Ambjørnsen slipper for raskt, for han skal videre: natten blir våtere, byturen kommer ut av kontroll, ikke uten bidrag fra Irgens' hardslående elskerinne.

Årets roman er løselig forbundet med «Natten drømmer om dagen» fra 2012 .

Kritikk med snert

Når Ingvar Ambjørnsen, som ikke må forveksles med Aleksander Irgens, bokstavlikheten til tross, skal kritisere norsk bokbransje, gjør han det med elegant humor. Irgens selv er en super-klisjé, den forfyllede, notorisk utro, mannlige forfatteren i femtiårene som helst ville ha skrevet «kunst», men som etter mange års taushet skyter gullfuglen med første bok om Stig Hammer og vips er fanget av serielitteraturens kommers og forråing. Hans egen personlige tragedie avsløres litt etter litt, det er en metode jeg har stor sans for, og som gjør at fortellingen hele tiden utvides og utdypes.

Både redaktører og salgsapparat hos Cappelen Damm, som Ambjørnsen jo selv kjenner godt, kommer greit ut av raljeringen, alle vet at markedsavdelinger skal selge. Verre er det med de to tydeligste trendene i norsk samtidslitteratur for tiden. Den økende voldsbruken i krimlitteraturen, med klar adresse til Jo Nesbø, blir hudflettet, det samme sammenblandingen av selvbiografi og fiksjon og kynisk utnyttelse av virkelige modeller; en grenseoverskridelse som skal vise seg å få konsekvenser for Irgens selv.

Det som begynner som relativt ufarlig harselas strammer seg til besk kritikk med en sjokkerende svir av en slutt.

Nydelige detaljer

Lillehammer, Larvik, Oslo, Reykjavik, Berlin og Hamburg; Ingvar Ambjørnsen er faktisk best når han beskriver små, støvete byer, landskaper utenfor allfarvei, eller, som han skriver:

(...) disse mest norske av alle hus, de som ligger et sted mellom skogkanten og veien, uskjønne og nedslitte, ikke av tid, men av likegyldighet og mangel på vedlikehold (...)

Ingvar Ambjørnsen / Ut av ilden, s. 120

Allerede i starten av romanen viser han oss en varm oktober:

En sommer som nekter å gi slipp på landskapet. Som strekker seg inn i et annet rom enn sitt eget.

Ingvar Ambjørnsen / Ut av ilden, s. 8

Mot slutten av romanen er det blitt kaldere, der betrakter jeg-fortelleren

(..) neonbelysningens gjenskinn i de sorte grenene som frosten har gitt en tynn hud av is.

Ingvar Ambjørnsen / Ut av ilden, s. 302

Eksistensiell roman

Ja, Ingvar Ambjørnsen legger hjertet sitt i detaljene, tenker jeg, i de nydelige små hverdagsbetraktningene og de mange fyndige dialogene. Som romanprosjekt er Ut av ilden underholdende, den har i tillegg eksistensielle dimensjoner, men fortellingen som sådan svekkes av litt for mange bipersoner som ikke tilfører annet enn forvirring og en plausibel forklaring når nettet snører seg sammen til slutt.