Det er oktober. Jeg-forteller Aleksander Irgens, fetert krimforfatter i supermegabestselger-klassen, er på vei til Lillehammer, der hans siste krimroman skal lanseres med et stunt i Agatha Christies ånd.
Et dusin heldige Libris-ansatte, bare kvinner, er invitert til en middag med innlagt krimfortelling; både forfatteren selv og en av festdeltakerne skal dø i løpet av måltidet, hvorpå løsingen kommer i biblioteket, foretatt av TV-stjernen som spiller Irgens' krimhelt.
Godt plot, som Ambjørnsen slipper for raskt, for han skal videre: natten blir våtere, byturen kommer ut av kontroll, ikke uten bidrag fra Irgens' hardslående elskerinne.
.
Kritikk med snert
Når Ingvar Ambjørnsen, som ikke må forveksles med Aleksander Irgens, bokstavlikheten til tross, skal kritisere norsk bokbransje, gjør han det med elegant humor. Irgens selv er en super-klisjé, den forfyllede, notorisk utro, mannlige forfatteren i femtiårene som helst ville ha skrevet «kunst», men som etter mange års taushet skyter gullfuglen med første bok om Stig Hammer og vips er fanget av serielitteraturens kommers og forråing. Hans egen personlige tragedie avsløres litt etter litt, det er en metode jeg har stor sans for, og som gjør at fortellingen hele tiden utvides og utdypes.
Både redaktører og salgsapparat hos Cappelen Damm, som Ambjørnsen jo selv kjenner godt, kommer greit ut av raljeringen, alle vet at markedsavdelinger skal selge. Verre er det med de to tydeligste trendene i norsk samtidslitteratur for tiden. Den økende voldsbruken i krimlitteraturen, med klar adresse til Jo Nesbø, blir hudflettet, det samme sammenblandingen av selvbiografi og fiksjon og kynisk utnyttelse av virkelige modeller; en grenseoverskridelse som skal vise seg å få konsekvenser for Irgens selv.
Det som begynner som relativt ufarlig harselas strammer seg til besk kritikk med en sjokkerende svir av en slutt.
- Les også:
Nydelige detaljer
Lillehammer, Larvik, Oslo, Reykjavik, Berlin og Hamburg; Ingvar Ambjørnsen er faktisk best når han beskriver små, støvete byer, landskaper utenfor allfarvei, eller, som han skriver:
Allerede i starten av romanen viser han oss en varm oktober:
Mot slutten av romanen er det blitt kaldere, der betrakter jeg-fortelleren
Eksistensiell roman
Ja, Ingvar Ambjørnsen legger hjertet sitt i detaljene, tenker jeg, i de nydelige små hverdagsbetraktningene og de mange fyndige dialogene. Som romanprosjekt er Ut av ilden underholdende, den har i tillegg eksistensielle dimensjoner, men fortellingen som sådan svekkes av litt for mange bipersoner som ikke tilfører annet enn forvirring og en plausibel forklaring når nettet snører seg sammen til slutt.
- Les også:
- Les også:
