Desmond Cormier, anerkjent og prisbehengt filmregissør, kommer «hjem» til New Iberia for å gjøre opptak til en storfilm. Han tilbrakte oppveksten sin der, uten å vite hvem han var, dro sin vei tidlig. Filmteamet er stort. For byen og businessen er gjestene godt nytt, helt til vår helt Dave Robicheaux, fra regissørens hus, oppdager liket av en ung kvinne.
Lucinda Arcenaux er bundet til et trekors som flyter i vannet – den tablålignende posituren sender tankene til et bestemt symbol i tarot-kortstokken. Flere ofre følger etter, alle makabert oppstilt, utstyrt med referanser til ulike spådomskort. Dave Robicheaux, hans nye kollega Bailey Robbins og etter hvert Daves gamle venn og våpendrager Clete Purcell famler lenge i mørket.
Det gode, det onde og nyansene imellom; dette er James Lee Burkes tema. Hva som er hva, er ikke lett å definere – hverken for leseren eller romankarakterene. Få forfattere håndterer et plott som James Lee Burke. Det hele styres nådeløst og stilsikkert, samtidig som teksten administrerer flere parallelle tråder, både over og under hverandre. Jeg kvier meg ofte for å skrive at en kriminalbok er spennende, det skulle liksom bare mangle, har jeg tenkt. På slutten av «The New Iberia Blues» kom jeg ikke av toget på riktig stasjon, jeg måtte vite hva som skjedde med Daves datter Alafair.
Sørstatsgotikk
Burke skriver seg stadig tettere opp mot den sjangeren som gjerne kalles southern gothic, der nobelprisvinneren William Faulkner tilhører klassikerne. Det gåtefullt åndelige og overnaturlige spiller en viktig rolle i mange av romanene. Dave Robicheaux er vietnamveteran med et helt menasjeri av traumer og fryktelige minner som nekter å slippe taket i ham – kampen mot alkoholen og den neste drinken tar aldri slutt. Han ser og opplever både mennesker og hendelser som for lengst er historie. Også i denne nye romanen reflekterer Robicheaux nært og inngående over dødens plass i livet.
Så vel Dave Robicheaux som hans forfatter uttrykker en elegisk lengsel etter en tid da Louisiana ennå ikke var skadet og brutt ned av naturødeleggelser, oljeindustri, forurensning og kriminalitet. Boken er full av referanser til John Fords filmklassiker fra 1946, My Darling Clementine. Som ofte før hensettes leseren til noe nesten gammeltestamentlig, midt i all den brutalitet som er fortellingens opphav. Boken har rom for den katolske kirken og dens plass, for nesten lakonisk beskrivelser av et samfunn som fremdeles er segregert, der gamle sørstatsværemåter fremdeles er basis, der tilgangen til en jobb, en utdanning og trygghet henger nøye sammen med familie, bekjentskap, klasse og rase.
Skadede individ
Jeg ser at en amerikansk kritiker har skrevet at de mest skadede og forskrudde karakterene i denne romanen kunne vært resultater av novellemesteren Flannery O'Connors fantasi. Det er både godt og korrekt observert. James Lee Burke løser det aller meste elegant. Til og med et tilløp til romanse mellom den etter hvert svært voksne mannen Robicheaux (mangeogsytti, minst) og Bailey Robbins (ikke stort over tretti) klarer han å gi til beste uten at det blir altfor pinlig for leseren. Troverdigheten er en annen skål.
Så får vi se, om James Lee Burke kan overgå seg selv enda en gang – om et års tid eller så?
Passer for deg som
- ikke leser hva som helst av krim
- er gammel venn av Dave Robicheaux og Clete Purcell
