Heivolls metode

Gaute Heivoll skriver om det lille samfunnet i krigen, om fromhet og musikk. Med «Sang for 68 forrædere» har han lykkes.

Gaute Heivoll

Gaute Heivoll skriver om den lille sørlandsbygda i møtet med krigen.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Da den andre verdenskrigen kommer til den vesle skogsbygda på Sørlandet, er den først litt fjern, den flyr over – helt til døde tyskere dukker opp i sjøen, gamle mennesker evakueres dit fra byen og fortellingen om domkirkespiret som falt for en fulltreffer når dem.

Mye er som før, arbeid, bedehus og kirke. Men den driftige kjøpmannen, en av bygdas pilarer, kjenner sin besøkelsestid. Han rekrutterer medlemmer til Nasjonal Samling. Og lykkes.

Snart har 68 personer skrevet sine navn i den medlemsprotokollen som ligger på butikkdisken når ikke postmann eller kjøpmann sykler omkring med den, banker på dører. Der har vi forræderne i bokas tittel, «Sang for 68 forrædere». Ingen andre steder i landet har en så stor andel av befolkningen gjort NS-medlemmer av seg. Noen er bekymret for bolsjevismen og landets framtid, andre lokkes sterkere av den tobakken som kjøpmannen lover de innmeldte skal få.

I bygda finnes også vår hovedperson, Andreas, det musikalsk begavede barnet, han som snart trår salmesykkelen i så vel bedehuset som kirken. Tittelens sang kommer med andre ord fra Andreas og den musikken han fremfører og lirker frem fra menneskenes hukommelse, får dem til å synge.

Tydelige mennesker

«Sang for 68 forrædere» er gjenkjennelig heivollsk på mer enn ett plan. En handling som tar utgangspunkt i virkelige hendelser, er selve inkarnasjonen av Gaute Heivolls metode. Den stillfarne og dvelende prosaen er gjenkjennelig, der den nennsomt og stilrent baker det faktiske og historiske inn i romanens format.

Setningene kan iblant svulme sterkt nok i beskrivelsene, men det er i unntakene. Heivolls bilder snakker oftest riktig fint med leseren, mens menneskene sakte blir tydelige, kommer nærmere.

Splittelsen i bygda åpenbarer seg snart, i det stille først, og dramatikken er først beskjeden. Fram til slutten av 1942, da butikkeierens bror gjør seg til angiver i rendyrket, toskete uvitenhet. Da kommer arrestasjonene, først én mann til fangenskap og tortur i byen, deretter åtte til. De kommer ikke hjem før det er over, med ballast som er tung å bære. Mens bygda skal leve med alvoret og sviket.

«Sang for 68 forrædere» er ingen tradisjonell roman om hat, krig, tilgivelse og forsoning. Ikke først og fremst. Det betyr ikke at romanen styrer unna djevel- og fiendskap, men at den først og fremst åpner seg for menneskene i det lille samfunnet – for det livet som uansett må leves, på de premissene som gjelder.

Så kan leseren, gjerne mellom linjene, gjøre seg refleksjoner om størrelser som mot, feighet, realisme. Har fromheten noe å bidra med når verden skrur seg til?

Skjønnheten i «Sang for 68 forrædere» kommer altså med Andreas, med musikken og stundene foran gamle mennesker som husker enda eldre sanger, gjentar dem gang på gang, slik at den unge musikanten kan ta vare på dem i kladdebøkene sine, og de kan synges igjen.

Passer for deg som:

  • gjerne leser langsomt om det lille samfunnet
  • vil høre musikk i tekst

Flere anmeldelser fra NRK

Lars Saabye Christensen, Byens spor. Maj
Foto: Cappelen Damm

Andre roman i «Byens spor»-trilogien er meir insisterande, men mindre overtydande. Les anmeldelsen

Bokomslag

Den spanske borgerkrigen er temaet for en uvanlig velkomponert og rystende roman. Men tittelen er aldeles misvisende. Les anmeldelsen

Gard Sveen, Bjørnen

Gard Sveens nye spenningsroman «Bjørnen» jobber litt med å komme i gang. Så blir det fart i sakene og riktig interessant. Les anmeldelsen