«Ikke gråte» gir meg nemlig en klump i halsen. Men tårene kommer for sent. Så mange liv gikk tapt i Spanias blodige borgerkrig. Lydie Salvayre skriver dem frem, noen få av de hundre tusener som ble drept i en rus av mistenksomhet og vold. Hennes store ankepunkt er den katolske kirkens velsignelse av ugjerningene.
Gjenopplever ungdommen
En godt voksen kvinne får historien fortalt av sin gamle, demente mor. Moren, som nå er 90, har glemt de siste 75 årene av sitt liv. Sommeren 1936, derimot, kan hun gjenfortelle i detalj. Det var sommeren da hun følte seg levende og opprørsk, da troen på et anarkistisk samfunn flammet og hun selv ble forelsket og gravid på en og samme natt. Mannen som var gjenstand for hennes glød, så hun aldri igjen.
Givende blanding av fakta og fiksjon
Fortellergrepet er storslagent. Modig! Hvilke personer som eventuelt diktes inn, vites ikke. Sikkert er det at historien bølger mellom den gamle damens minner og fortellingen om hvordan den rojalistiske og sterkt katolske forfatteren Georges Bernanos (1888-1948) skriver en bok med rasende kritikk av den katolske kirkens unnfallenhet i forhold til den ekstreme volden fra nasjonalistenes side.
Fortellerstemmen alternerer mellom forfatteren og moren, noen ganger snakker de i munnen på hverandre, datteren må sågar oversette en og annen av de spanske glosene som blander seg inn i morens fransk. De spanske innslagene har oversetter Gøril Eldøen løst ved å la dem stå på originalspråket i teksten, og så legge til en ordliste bak i boken. Det er en god løsning. Eldøen er en glitrende oversetter. Solito como la una oversetter hun med mutters alene. Og det er nettopp mutters alene en av fortellingens unge helter dør, skutt i brystet som et bevis på at drømmene hans aldri kunne bli mer enn nettopp det.
Men helter og helter: Det er kirken som fremstår som den virkelige skurken. På individplan er det verken helter eller skurker, men mennesker som lar seg rive med av politiske drømmer, religiøs overbevisning eller kjærlighet. Feigheten er overlatt til mennesker i flertall.
Friskt blikk
Forfatterens avsky for kirkens knefall viser seg i at hun over to hele sider navngir alle biskopene som i juli 1937 signerte et hyrdebrev der de støtter Franco og oppfordrer til kamp mot det ondes krefter med alle mulige midler.
Lydie Salvayre har skapt en tekst som både er lærerik, bevegende og original. Borgerkrigen skildres fra et ungpikeblikk, i hennes lille landsby er alle fraksjoner representert. Skildringene av den virkelige forfatteren Bernanos fortvilelse over volden han ser rundt seg der han sitter på Mallorca og skriver, leser jeg som Salvayres egen fortvilelse, så mange år etter.
Så brutal fortellingen enn kan være, er den også lattervekkende. Den demente moren har i sin alders vansinn fått sans for pikante uttrykk – og de får flomme fritt.
Franske Lydie Salvayre har et langt forfatterskap bak seg. «Ikke gråte» er hennes første bok på norsk. Det bør ikke bli den siste.
Passer for deg som
- er interessert i historie
- gleder deg over godt litterært håndverk
Flere anmeldelser fra NRK
«Gard Sveens nye spenningsroman 'Bjørnen' jobber litt med å komme i gang. Så blir det fart i sakene og riktig interessant.»
«Når Kim Leine dykkar ned i den dansk-norske kolonihistoria, finn han alt det ein kan vente. Og fantastisk mykje meir.»
«Når sjølvmordskandidaten møter krigssona tek ting til å skje, både med den ulukkelege og med dei krigsramma. At islandske Auður Ava Ólafsdóttir er nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen 'Arr', er ikkje vanskeleg å forstå.»
