Det er litt trist å ta farvel med Lance Hansen. Gjennom de tre bøkene i Minnesota-trilogien er jeg blitt glad i denne skogens norskættede politimann; historie-interessert, ensom og håpløst romantisk som han er.
Trist er det også å forlate landskapet ved Lake Superior, de store skogene, de endeløse, folketomme veiene, og tettstedene med norske, finske eller indianske navn.
Nederst i saken kan du høre Vidar Sundstøl snakke om boken i Kulturhuset.
- Les anmeldelse:
- Les anmeldelse:
Levende portrett
Er det noe Vidar Sundstøl virkelig har greid gjennom disse tre romanene, så er det å gi en følelse av hvordan liv kan leves, akkurat nå, nord i USA. Og det har han gjort gjennom å knytte bånd bakover i tid; til norske immigranter og slektsmyter fra 1800-tallet, men også til indianske minner og drømmer. Det er originalt gjort. For han tegner ikke noe rosenrødt bilde av fortiden. Lance gjennomskuer mytene, søker mot sannhet, men registrerer at det stoffet slekten egentlig er lagd av, er løgn og fortielse.
Forrige bok sluttet med at brødrene Lance og Andy Hansen truet hverandre på livet. Lance mistenker Andy for det bestialske drapet på en ung norsk turist. Skulle siste bind bli en uttværing der tvilen om hvorvidt Lance skulle angi sin egen bror eller la en uskyldig indianer bli dømt for drapet førte frem til en endelig oppklaring?
Velkjent
Det er det ikke blitt. Her er nok av omveier og overraskelser, fine små sidehistorier, og hvem som egentlig gjorde hva, skal ikke røpes her. Men det er ikke til å komme bort fra at siste bind er blitt mindre originalt enn de to foregående. Det kan skyldes at leserne forventer en oppklaring, og forfatteren derfor nå har føyet seg inn i en mer tradisjonell krim-ramme. Det kan også skyldes at Sundstøl har valgt flere velbrukte grep; Lance ligner mer og mer på krimhelter vi har sett før - øldrikkende, usunn, ensom - men med et stort hjerte. Og når en umulig damehistorie får den beste av alle utganger, så føles det litt for opplagt.
Også rent språklig kan det virke som om Sundstøl har skrevet seg nærmere formel-litteraturen: det blir ledd en «trillende latter», ting oppleves som å bli «reddet av gonggongen», flere steder «formelig» hører personene ting, og i rommet på aldershjemmet til Lances gamle mor, var det «bare den svake klirringen fra strikkepinnene (som) brøt stillheten».
Minneverdig
La meg kalle det smårusk. Minnesota-trilogien er skrevet til ende, og vil for meg bli stående som et originalt, mangfoldig og inkluderende portrett av et landskap og menneskene som bor der, med alle deres løgner og lengsler.
Hør Vidar Sundstøl snakke om den siste boken og trilogien i Kulturhuset: