NRK Meny
Anmeldelse

Passe virkelighetsfjernt

«De polyglotte elskerne» utfolder seg som en vill hårlokk på et uregjerlig hode, der kroppen tramper takten og munnen synger med.

Lina Wolff

Lina Wolff har skapt et litterært verk som rommer både avsløringene og nyanseringene etter metoo-kampanjen, skriver Knut Hoem.

Foto: Stina Stjernkvist / TT / NTB scanpix

Lina Wolffs roman «De polyglotte elskerne» er et drama i tre deler. Ellinor, romanens hovedperson, forsvinner plutselig ut etter del en, og blir erstattet av en kynisk forfatter og noen pengelense, italienske adelsdamer. Er det greit? Vel, slik er det her. Tematisk tar Lina Wolff opp den franske forfatteren Michel Houellebecqs yndlingstema: Livslede kombinert med begjær. Livet leves uten overbygning og mål. Romanpersonene er bier som drives videre fra blomst til blomst. Problemet er at menneskene de formelig kaster seg over er like avblomstret som dem selv.

På tur til kulturmann

Med Ellinor bringer Lina Wolff inn et interessant klasseaspekt til de menneskelige relasjonene. Hun kommer fra et lite sted i Skåne, og har ikke vært i Stockholm før i voksen alder. Hun er, på sett og vis, på dannelsesreise. Turen ender hos en klassisk kulturmann, som hun blir værende hos til tross for hans til dels vemmelige framtoning og holdninger. Hvorfor? Fordi han har noe annet hun vil ha? Kunnskap? Makt?

«De polyglotte elskerne» ble skrevet lenge før metoo-debatten. Selv om den har sin egen rytme og tone, får jeg følelsen av at Lina Wolff har skapt et litterært verk, som rommer både avsløringene og nyanseringene etterpå. Svart og hvitt blir erstattet av gråsoner. Drømmen om kjærlighet lever selv om Lina Wolff tidlig i boken punkterer tanken på å leve i en borgerlig familie. Ingen barn synes noe sted. Her skal de voksne mørnes i sin egen melankoli inntil vi sitter gamle og grå som strandede hvalrosser, og uler av gårde i en tostemt svanesang.

Ikke pyntelig og korrekt

Det sies om svenskene at de er så pene, pyntelige og korrekte. Etter å ha lest flere av de prisvinnende romanene som kommer fra nabolandet vårt de siste årene (Lena Andersson, Lina Wolff og Johannes Anyuru), er jeg fristet til å si at de kaster av seg alle hemningene i litteraturen! Hos Lina Wolff forsvinner også enhver tilknytning til den såkalte virkelige verden. Det er forbløffende – og befriende – hvor lite interessert jeg er i å knytte romanhandlingen opp mot den virkelige forfatteren. Kontraktsforholdet her er et annet. «De polyglotte elskerne» utfolder seg som en vill hårlokk på et uregjerlig hode, der kroppen tramper takten og munnen synger med.

Passer for deg som:

  • sklir rundt på livets glattis uten pigger

Flere anmeldelser fra NRK

Naja Marie Aidt, Carls bok

Når døden brått og utan god grunn hentar ein av dei fire sønene til Naja Marie Aidt, bryt både forfattaren og språket saman. Boka om kollapsen og vegen tilbake er uhyre sterk lesnad. Les anmeldelsen

Jenny Erpenbeck, Alle dagers ende
Foto: Exil Design/Forlaget Oktober

Jenny Erpenbeck lar gamle familiehemmeligheter gjenoppstå på nytt og på nytt i sin uhyre velkomponerte roman. Les anmeldelsen

Swing Time, av Zadie Smith
Foto: Aschehoug

Zadie Smiths nye roman, «Swing Time», er lett å trampe takten til, men vanskelegare å bli klok på. Bortsett frå at vi reiser rundt kloden, kvar skal vi? Les anmeldelsen