Hopp til innhold
Anmeldelse

Svimmel global odyssé

Zadie Smiths nye roman, «Swing Time», er lett å trampe takten til, men vanskelegare å bli klok på. Bortsett frå at vi reiser rundt kloden, kvar skal vi?

Zadie Smith

Kva er viktigast i livet: fridom eller meining? er eit av spørsmålane forfattar Zadie Smith tar opp i romanen «Swing Time».

Foto: Louisiana Literature/Facebook

Forteljaren, ei britisk-jamaikansk jente, veks opp i London. Etter å ha satsa på dans og halvhjarta mediestudiar, blir ho nokså tilfeldig ein av dei mange sekretærane til den legendariske artisten Aimee, ei krittkvit superstjerne som i fylla underheld om fødebyen i Australia, som ho foraktar og mytologiserer.

Når den same Aimee vil lage jenteskule i Gambia, eit land som har mindre BNP enn ho sjølv har formue, blir forviklingane globale utan at det affiserer henne det minste. Aimee ser seg sjølv som det universelle mennesket som intuitivt forstår individ og kulturar over heile kloden.

Digre spørsmål

Dermed er vi midt i kjernespørsmålet, eller meir presist: i eit konglomerat av digre spørsmål med tentaklar langt inn i den trivielle kvardagen: Ligg eigenskapane i blodet, i klassen, i kulturen? Skal ein klynge seg til ein meir eller mindre konstruert opphavsidentitet, eller kaste seg inn i kampen for å oppnå status hjå den kvite majoriteten? Kva då med alle dei som er frukt av fleire kulturar? Kva er viktigast i livet: fridom eller meining? Skal ein elske lagnaden eller forme han sjølv? Og kva med den gambiske landsbyen som brått skal huse ein velgjerar under full internasjonal mediedekning? Og kva med gutane som må sitje att på den gamle skulen, mens jentene likevel er heime og hjelper mødrene på åkeren straks Aimee har forlatt Afrika?

Vår unge forteljar er permanent rådvill i møte med alle desse som gjer livsval dei står og fell med: Den jamaikanske mora, den talentfulle og ambisiøse venninna Tracey, den før nemnte superstjerna Aimee, den fundamentalistiske kjærasten og den afrikanske læraren Hawa.

Diskutable val

«Swing Time» er ein virvelvind av musikk, stader, lagnader, historier og idear. Dette er altså ingen karakterdriven roman, likevel har forfattaren valt å sjå det heile gjennom éin person og det til overmål gjennom ei kvinne nesten utan eigenskapar, som dessutan blir mindre spennande etter kvart som åra går. Eit overraskande val, ettersom det tvingar oss til å sjå dei meir interessante personane frå utsida.

Men sjølv om tolmodet med forteljaren vart tynnslitt mot slutten av den vel 500 sider lange romanen, må dette ikkje skygge for at forfattaren kastar oss inn i den globale landsbyen og gjev ein leksjon om det heile, ikkje minst om fattig og rik i gata og på kloden. At identitetsfundamentalisme og kvit, rik, kunnskapslaus arroganse kjem dårleg ut, er neppe tilfeldig.

Passar for dei som

  • liker å diskutere med romanar
  • liker bøker som dei kan lage lydspor ut av
  • ikkje er redd for å stille seg dei store spørsmåla i livet

Fleire meldingar frå NRK

Ministeriet for den høyeste lykke - omslag

«Ministeriet for den høyeste lykke» er Arundhati Roys andre roman på 20 år. Den er krass, kritisk, varm og vellykket i det meste. Les anmeldelsen

Mer, av Hakan Günday

Den tyrkiske forfatteren Hakan Gündays roman «Mer» brøyter seg inn i vår samtid av migrasjons- og flyktningkriser. En grusom og ytterst lesverdig bok. Les anmeldelsen

Dam, av Claire-Louise Bennett
Foto: Pelikanen

Claire-Louise Bennett demonstrerer i sin bemerkelsesverdige debutbok at livet består av en uforutsigbar rekke viderverdigheter, som det er fort gjort å føle seg litt på utsiden av. Les anmeldelsen

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB