Anmeldelse

Når glitteret faller

Camilla Pihls bok «Pihl i hjertet» er en utleverende og ektefølt fortelling om hva bloggeren har opplevd gjennom livet. Likevel kan man spørre seg om det er bloggverdenen som trenger denne historien, og ikke litteraturen.

Camilla Pihl

Det siste tilskuddet i høstens mye omtalte fenomen «blogger gir ut bok», er livsstilsbloggeren Camilla Pihls utgivelse «Pihl i hjertet». Pihl er mest kjent for smykker, sko og hudpleie, og driver en polert og estetisk vakker blogg.

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Allerede fra den noe klisjéfylte tittelen «Pihl i hjertet» lover Camilla Pihl og medforfatter Randi Fuglehaug at leseren skal få mer enn smykker og sko. Det løftet innfrir de. Til tross for at boka er en slags selvhjelps-guide til et sunnere liv, gjør toppbloggeren sitt for å bryte med det overfladiske livet hun fronter på nettet.

Fra vanskelig oppvekst til toppbloggerliv

I sin helhet handler boka om Pihls kontrastfylte liv. Hun beskriver en vanskelig oppvekst i et turbulent hjem. Med pågangsmotet i behold bryter Pihl til slutt ut av familiehjemmet, og skaper et eget liv for seg selv i hovedstaden.

Her blir en blogg født, og etter hvert en angstlidelse.

Pihl skriver utbroderende om panikkangsten hun etter hvert får, og hvordan livet som blogger (og levende reklameplakat) har gått på akkord med psyken. Hun finner måter å ta pauser i hverdagen på – å finne stillheten i støyens tid, som Erling Kagge ville sagt det. Hennes konkrete tips til pusteøvelser, god nattesøvn, meditasjonsapper og middagsoppskrifter tror jeg er verdifulle tips for dem som kjenner seg igjen i Pihls erfaringer.

En bloggers livsvisdom

Mange steder er likevel sjangrene blogg og sakprosa på kollisjonskurs, og det virker malplassert at leseren får en oppskrift til «Rooibos-te med klementiner» servert med farens sykehistorie.

Pihl skriver mye fornuftig om å finne pusterom i livet. Likevel er boka også spekket med blodfattige analyser, der refleksjonsnivået tidvis er slående lavt. For eksempel oppfordrer Pihl flere til å fylle livet «med ting som føles riktig». Hun skriver: «Er du rå på å surfe? Surf! Er du fri, får du det bedre med å være blakk på en strand i Sør-Afrika enn å sitte med leilighet og A4-liv og drømme om noe annet.»

Det overrasker meg at Pihl ikke reflekterer mer rundt hva slags privilegert posisjon hennes millioninntekt som blogger gir henne. Ut ifra hennes førstehåndserfaringer med ressurssvake mennesker burde hun vite hva slags frihetsberøvelse et liv uten inntekt kan være. Et såkalt A4-liv, bestående av mat på bordet og et innpass på boligmarkedet, kastes ikke i søpla for en rådyr surfeferie i Cape Town. Mot slutten av boka får imidlertid en tur til Rwanda henne til å tenke over hvor heldige vi nordmenn er. Men her er refleksjonene altfor langt fra hverandre.

Slår sprekker i fasaden

Bloggindustrien er et helt unikt tegn i vår tid, og «bloggbøker» som Pihls har potensial til å gå ned i historien som verdifulle tidsdokumenter. Da er det skuffende at Pihl, som har lengre fartstid i denne industrien enn de fleste og forstår markedet hun opererer i, ikke klarer å fremvise flere verdifulle refleksjoner om industrien hun har vært med på å skape.

Likevel evner hun med boka å minne oss på at de fleste bærer på traumer i livet, uansett hvordan vi presenterer hverdagen vår for andre. Sannheten er at de færreste utstiller sine sorger og svakheter så andre kan se dem. Hun minner oss også på at det er viktig å puste med magen, og lytte til kroppen.

Med boka føyer Pihl seg også inn i en slags tradisjon der bloggere slår sprekker i det perfekte og «instagram-vennlige» livet de har utgitt seg for å leve. Etter å ha lest boka tror jeg flere vil være bevisste på at bloggfloraens glossy, oppstilte og styla inspirasjonsbilder er og blir reklame, og aldri øyeblikksbilder fra et uredigert, rått og utfordrende menneskeliv.

Til tross for at bloggere ofte kan få kritikk for å normalisere diagnoser som angst og depresjon, er det viktig at spesielt yngre og svært påvirkelige lesere blir presentert med denne siden av historien. At Pihl ønsker å bruke stemmen sin til å gjøre det samme er forbilledlig. Men når boka, språklig sett, overhodet ikke er god nok og refleksjonene noen steder er så punkterte at de burde vært utelatt fullstendig, er det bloggverdenen som trenger denne historien, og ikke litteraturen.

Passer for deg som:

  • er nysgjerrig på livet som influenser
  • mistenker at bloggere er helt vanlige mennesker med store og små problemer