Jon Fredrik Baksaas' historie om Telenor begynner egentlig med et beist i svart bakelitt som sto parkert på foreldrenes gård i Telemark. Beistet, som var en telefon med dreieskive, kostet en tredjedel av Massey Ferguson-traktoren ute på tunet. Det er altså mye som er blitt bedre, og det er nettopp det som er blitt bedre Baksaas er mest opptatt av.
Da han tok over roret i 2003 var det gamle Televerket for lengst blitt en internasjonal aktør med aksjeposter i teleforetak over hele verden. Baksaas samlet Telenor til et rike med nytt hovedkvarter på Fornebu. De ansatte ble plassert i kontorlandskap, med en visjon om å komme opp i en omsetning på utrolige 100 milliarder og 100 millioner kunder snarest mulig.
Ut å grabbe land
I sin sympatisk korte bok på drøyt 250 sider bruker ikke Baksaas mye tid på å problematisere hvorfor Telenor skulle ta steget ut på den internasjonale arenaen, og handle aksjeposter i teleselskap på andre siden av jordkloden. Strategien om såkalt «landgrabbing» ble slått fast under forgjengeren Tormod Hermansen, og fremstår for Baksaas som like naturgitt som at jorden er rund.
Istedenfor å drøfte hvorfor Telenor måtte vokse og ekspandere, setter Jon Fredrik Baksaas seg fore å fortelle hvordan. Tonen er knusktørr, noe som egentlig kler fortellingen godt. Hans egen livsreise, som starter på en bondegård i Skienstraktene, blir fortalt uten de store faktene. At han også fikk et barn med Downs syndrom blir nevnt i en setning, og det er også tilstrekkelig. Vi forstår at det har vært krevende.
Fra eventyr til mareritt
Etter hvert blir likevel noe sjenerende at Baksaas ikke drøfter ordentlig hvorfor i all verden et norsk teleselskap skal skumme fløten av markeder som er fjernt fra det norske. Sådan er nå en gang den globale kapitalismen, og når Telenor havner i trøbbel er det stort sett alltid de andre som er problemet.
Her er det nok å undre seg over. Det er kanskje ikke så rart at nobelprisvinneren Muhammad Yunus ønsket seg aksjemajoritet over mobilselskapet Grameenphone i Bangladesh, når Baksaas og Telenor selv alltid ønsker seg full kontroll, ut fra prinsippet om «Control or Exit»? Er det ikke også underlig at ikke flere hoder rullet da Telenor tapte 30 milliarder i India?
Først når eventyret virkelig slår over i mareritt i forbindelse med engasjementet i det russiske teleselskapet Vimpelcom, unner Baksaas seg et par sider etterpåklokskap. Den enkle erkjennelsen, som vel ligger å lese mellom linjene her, er vel kanskje at de ble for grådige?
Passer for deg som:
- alltid har lurt på hvordan Telenor klarte å slå seg opp til å bli et av verdens ledende teleselskaper.
