Dysfunksjonelle nordiske påskegufs

Vårens nordiske krimromaner er alle fortellinger om ulykkelige, ensomme mennesker. De brutale drapene og mordgåtene danner bakteppe for skildringer av dysfunksjonelle familier, såre fortidshistorier og dype relasjonskonflikter.

Kristian Krohg-Sørensen

LESETIPS: Lurer du fortsatt på hvilken krimroman du skal lese i påsken? Her får du fire tips av krimanmelder Kristian Krohg-Sørensen.

Foto: Sara Olivia Berntsen

Ingen norske forlag med respekt for seg selv tar lett på påskekrimmen. Årets bøker gir oss debutanter såvel som godt etablerte krimforfattere, og alle de nordiske landene er representert.

Mange av de faste krim-klisjeene går igjen også i årets nyeste utgivelser – noen ganger fungerer det godt, andre ganger får man følelsen av at det har gått litt fort i svingene.

Dystert og nitrist

Felles for de nordiske krimromanene er at de maler dystre bilder av den nordiske virkeligheten. I Yrsa Sigurðardóttirs «DNA» er vi i et trøstesløst Reykjavik der folk fortsatt slikker sårene etter finanskrisen.

I «Svin» tar Carl-Johan Vallgren oss med til både forstadshelveter og skumle rikmannsvillaer utenfor et grått og slitent Stockholm. Den svenske hovedstaden danner nitriste kulisser også i Jenny Rognebys «Leona».

Norske Øistein Borge har valgt å reise til varmere strøk. Solfylte Frankrike blir et kjærkomment avbrekk også for leseren, som har netthinnen full av nordisk tristesse á la «Broen» og «Forbrytelsen».

Det er ingen tvil om at Nordic Noir-trenden har bitt seg fast i krimlitteraturen. Både i og utenfor Norden vil leserne ha stadig mer av våre høst- og vinterlandskap, komme under overflaten på den skandinaviske modellen, og møte etterforskere som sliter med samlivsbrudd, selvforakt og brustne liv.

Enkelte forfattere mestrer denne sjangerøvelsen, og klarer å tilføre noe nytt. Ikke alle greier å styre unna klisjeene, men mange redder seg ved å skrive drivende godt og lage overraskende og spennende historier.

Her er noen av bøkene du kan ta med i ryggsekken på vei til hytta:

«Svin» av Carl-Johan Vallgren

Svin

Carl-Johan Vallgren er en av Sveriges mest kjente skjønnlitterære forfattere, og hadde et solid rykte på seg før han begynte med krim. I 2014 ga han ut sin første krim, «Skyggegutten», som ble svært godt mottatt av norske lesere og kritikere.

Årets bok, «Svin», er en uavhengig fortsettelse av Vallgrens krimdebut: Nok en gang møter vi den eksnarkomane svensk-jødiske privatetterforskeren Danny Katz, denne gangen på jakt etter svar på hvem som tok livet av en tidligere kamerat fra Stockholms narkomiljø. I parallelle historier blir vi kjent med to av Katz' barndomsvenner; den fraskilte og sexavhengige økokrim-etterforskeren Eva, og Jorma, som er på rømmen etter et mislykket ransforsøk.

Mens historiene veves tettere inn i hverandre øker spenningen, og vi blir med på en heseblesende jakt gjennom triste drabantbyer og grimme bakgater der rusmisbruk, pornoindustri og gjengkriminalitet knyttes stadig sterkere til bakmenn i forretningslivet og myndighetene.

En litt forutsigbar spenningsoppbygning tas igjen med saftige miljø- og personskildringer. Det merkes at Vallgren først og fremst er en god romanforfatter, og at han enda har litt igjen før han skriver like god krim.

«DNA» av Yrsa Sigurðardóttir

DNA

På Island blomstrer krimforfatterne som ugress i disse dager, og Yrsa Sigurðardóttir er en av de mest framtredende. Flere av bøkene hennes selger godt i engelsk oversettelse, og hennes nyeste bok, «DNA», fikk Islands krim-pris, Blóðdropinn, da den kom ut i fjor.

Det var godt fortjent, for boka er både nifs, grotesk og tidvis riktig morsom. En morder med sans for gaffateip og elektriske apparater skaper hodebry for den hardt prøvede kriminaletterforskeren Huldar. Det eneste vitnet er ei sju år gammel jente, og det blir psykologen Freyas oppgave å forsøke å få henne til å røpe noe som kan få etterforskningen på rett kurs. Samtidig legger morderen ut mystiske kodespor som plukkes opp av den sosialt avstumpede radioamatøren Karl.

Alle hovedpersonene nøster opp tråder som fører dem nærmere løsningen på gåten, samtidig som de har sine egne dysfunksjonelle liv å stri med. Yrsa gir oss dystre skildringer av et vintergrått Reykjavik med klaustrofobiske blokkleiligheter, innestengte kjellerstuer og dunkle eneboerhus.

Vi møter mennesker som er bitre og lengselsfulle, og som sliter med å oppnå det de vil i livet. Likevel er skildringer og dialoger spritet opp med en sarkastisk og bitende humor som gjør boka lesverdig, ut over den drivende spenningen i et plott som overrasker og gir lyst til å være med på å løse gåten.

«Den syvende demonen» av Øistein Borge

Den syvende demonen

Øistein Borge er reklamemann av yrke, og har debutert som krimforfatter i godt voksen alder. Han er stilsikker og sjangertro inntil det pinlige, og debutromanen har både godt og vondt av hans tilsynelatende trente øye for hva som må til i en krimfortelling.

Vi møter kriminaletterforsker Bogart Bull (faren skal ha vært glad i Humphrey Bogart-filmer, får vi vite), som blir sendt til Den franske rivieraen etter at en norsk eiendomsmagnat blir funnet myrdet i sin villa.

Det bestialske drapet virker rituelt utført, og det eneste som er blitt stjålet, er et tilsynelatende uanselig maleri. Etterforskningen fører oss til et møte mellom Henri Matisse, Edvard Munch og andre kunstnere tidlig på 1900-tallet, og videre til den franske motstandsbevegelsen under Den andre verdenskrig.

Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer fint og gjør boka underholdende, og plottet tar overraskende krumspring etter hvert som historien utfolder seg.

Problemet er at krim-stereotypiene noen ganger blir så påtagelige at boka virker som om den er skrevet etter en oppskrift. Om Øistein Borge greier å frigjøre seg fra klisjeene, burde hans neste krim være noe virkelig stort å se opp for.

«Leona – Terningen er kastet» av Jenny Rogneby

Leona – Terningen er kastet

Svenske Jenny Rogneby er utdannet kriminolog og har nylig startet en karriere som krimforfatter. I Sverige har hun nettopp gitt ut bok nummer to, samtidig som debuten nå foreligger på norsk. Den skildrer etterforskningen av et merkverdig ran: En blodig, naken liten jente går inn i en bank midt på lyse dagen og spiller av en medbrakt beskjed som får personalet til å gi henne alt de har av penger.

Etterforsker Leona Lindberg blir satt på saken, og vi blir kjent med den unge og skarpskodde politikvinnen som snart viser seg å ha en del skjeletter i eget skap. Alt i alt er hun en hovedperson det er vanskelig å kjenne sympati for: Hun er sur og tverr, forakter familien og kollegene sine, og sitter for det meste oppe om natta med nettpoker.

Historien tar noen svært overraskende vendinger, men både logiske brister i plottet og det tungsindige bakteppet (med unntak av en svipptur til Syden er Leona dømt til å gå og deppe i et evig regntungt Stockholm) gjør det lett å miste appetitten.

Det ordknappe språket og de korte setningene gir boka en rask og lettlest rytme, og den er utlest før man rekker å bli skikkelig irritert.

Hva er trenden i krim for tiden? Kulturhusets reporter Hanne Skrikerud forsøker å finne noen svar. Forfatter Torkil Damhaug leser fra sin nyeste bok "En femte årstid". Redaksjonssjef Anne Fløtaker og krim-anmelder Pål Gerhard Olsen intervjues. (Sendt i Kulturhuset Bok, 17. mars 2016)

Hva er trenden i krim for tiden? Reporter Hanne Skrikerud i Kulturhuset på NRK P2 forsøker å finne svar. Forfatter Torkil Damhaug leser fra sin nyeste bok «En femte årstid». Redaksjonssjef Anne Fløtaker og krim-anmelder Pål Gerhard Olsen intervjues. (Sendt 17. mars 2016.)