«Mørkt som mitt hjerte»
Antti Tuomainen
En finsk kritiker har kalt Antti Tuaomainen «kongen av Helsinki noir». Nå er «noir» trolig det mest misforståtte og misbrukte ordet i moderne markedsføring av krim (ikke minst den nordiske), men i Toumainens tilfelle er det greit. Denne skjebnedrevne fortellingen har en lang rekke klassiske ingredienser: Fortidens skygger, sjalusi og misunnelse, hevn og avklaring,
Det hele settes i gang av drapet på en ung mor i 1993. Det fortsetter med at hennes sønn jakter morderen ned 20 år senere. Og selvsagt var det ikke fullt så rettlinjet som det så ut til i starten. Antti Tuomainens andre bok på norsk har mye tilfelles med salig Ross McDonalds hardkokte familiedramaer fra California. Også der ligger skjebnen tungt utover menneskenes liv.
Tuomainen skriver en følsom og nyanserik prosa, med fin sans for detaljer og steder. Den norske oversettelsen er imidlertid noen steder skjemmet av setninger og valg som det er merkelig at ikke er blitt plukket ut i publiseringsprosessen. Font er ellers et kvalitetsbevisst forlag. Eksempelvis disse to: «Ellers ville du ha nevnt han i intervjuene. Ikke la deg forskrekke av at jeg vet alle intervjuspørsmålene og hva du svarte». La ikke språkslurv stoppe lesingen av en uvanlig fin kriminalroman - sågar fra Finland!
«Wienerbrorskapet»
Ingar Johnsrud
Journalist Ingar Johnsruds krimdebut lanserer to nye karakterer til en allerede tett befolkning av norske krim- og thrillerhelter. Først og fremst Fredrik Beier, førtiåtte år gammel politimann med tung fortid og rykte på seg for å være egenrådig og litt unøyaktig med formalitetene. Dernest den unge, vakre Kafa Iqbal, egentlig ansatt i PST, men knyttes stadig nærmere til det vanlige politiet ettersom det hele skrider fram.
Historien åpner med at datteren til en kjent KrF-politiker blir borte, knyttet til en ytterliggående sekt; Solro. Det fortsetter med en massakre som finner sted i Maridalen utenfor Oslo, på den gården sekten eier. Det dukker tidlig opp anknytninger til rasehygienisk forskning og ideologi fra tida før og under andre verdenskrig.
Johnsruds plott er stort sett upåklagelig, bortsett fra en snarvei eller to. Historien er mer enn tilstrekkelig voldsspekket, men også velfortalt og godt redigert. Riktig spennende er den i blant. Koblingene til mer virkelighetsnære problemstillinger, som terrorisme, ideologisk/religiøst retthaveri og totalitær tenkning er der, men forblir nokså påtatte og aldri helt til å tro på. Det meste ligger klart for en oppfølger.
«Alex»
Pierre Lemaitre
Denne boka har vi snakket om flere ganger siden kom ut i vinter. Den må allikevel med i denne leselisten. Én begrunnelse ligger i en sterk og fascinerende hovedperson: Den vakre Alex, hvis grusomme historie faller ned på leseren som et ras etterhvert som forfatter Lemaitre skreller lag av fortellingens løk. En annen ligger i politimannen Camille Verhoeven, den kunstnerisk anlagte, kortvokste mannen som bedre enn de fleste klarer seg uten en kidnappingshistorie. Men slik er det med Alex, hun kidnappes, men hvorfor? At Paris og gatene spiller en viktig rolle, er bare et ekstra argument for å lese denne boka.
- Les også:
«Den grenseløse»
Jussi Adler-Olsen
Moderne, dyktig markedsføring og noen gode romaner i starten, har gjort Jussi Adler-Olsen til en høythengende fiksstjerne på den hvelvingen som viser krimforfatteres opp- og nedadgående kurver. «Den Grenseløse» har et utgangspunkt som i og for seg er interessant nok.
En aldrende politimann på Bornholm ringer Carl Mørck i Avdeling Q for å be ham ta over en gammel sak der en ung kvinne ble påkjørt og drept. Mørck vegrer seg, politimannen skyter seg en kule for pannen under sin egen pensjonistavskjed. Carl, Assad og Rose drar til Bornholm og det er i gang. Assad er like språklig artig i kamelvits-svingen og i beherskelsen av faste, danske uttrykk som han bruker å være, Rose like uforutsigelig og lunefull som alltid. Carl er seg selv.
Ihuga Adler-Olsen-fans liker helt sikkert også denne boka. Jeg er for min del forlengst trøtt og lei av den evigvarende vittighetsproduksjonen som er blitt Adler-Olsens varemerke. Kall meg gjerne matlei, men dette er ganske masete. Selv om historien altså er interessant.
«Black Water Rising»
Attica Locke
Denne boka er ikke ny (2009). Den er heller ikke oversatt til norsk – og blir det neppe, slik bokbransjen utvikler seg. «Black Water Rising» er imidlertid noe så sært som en interessant – og velskrevet – politisk kriminalroman. Det går til og med an å hevde at den er en advokatkrim. Skrevet av en svart, amerikansk manusforfatter med et skarpt blikk for raseskillets etterdønninger i det amerikanske samfunnet.
Bokas nåtid ligger i 1981. Stedet er Houston, Texas – oljebyen over oljebyer. Hovedpersonen er Jay Porter, tidligere borgerrettsaktivist, nå advokat uten overflod av betalende klienter. I et forsøk på å feire sin høygravide kones bursdag ute på vannet, blir Jay både vitne til et mord og redder en kvinne opp av vannet som KAN være morderen.
Historien peker stadig tilbake til det sene 60-tallet og borgerrettsbevegelsens hardere dager. Så vel Stokely Caramichael som Black Panthers har roller å spille i Jays fortid. Den fortida han har forsøkt å legge bak seg etter at den nesten kostet ham friheten. Jay blir ikke mindre engstelig når diffuse maktmennesker begynner å presse ham.
«Dere finner meg aldri»
Robert Wilson
Robert Wilsons «nye» helt er kidnappingseksperten Charles Boxer og «Dere finner meg aldri» er den andre boka med denne mannen og kona og politikvinnen med bakgrunn fra Ghana, Mercy.
Det er en nesten umulig oppgave å nå opp til det nivået som de beste av Wilsons tidligere bøker representerer, ikke minst dem om Javier Falcón. Det er nok også urettferdig å lese med Falcon i bakhodet, men ikke lett å la være.
Uansett; Wilson er en utmerket krimforfatter, og fortellingen denne gang - om den forsvinningen som Boxer og Mercys egen syttenårige datter setter i scene er intens og velskrevet, der den løper parallelt med en kidnappingshistorie i London. Den siste involverer russiske pengefolk og maktpersoner og toucher drapet på Alexander Teresjenko. Verdt bryet, med andre ord.
«Uro»
Jesper Stein
«Uro» var journalisten Jesper Steins debutroman da den kom ut i Danmark for tre år siden. Her er Steins første utgivelse på norsk, mens det finnes to til om politimannen Axel Steen på dansk. Steen er en vrien og egenrådig politimann, forøvrig ridd av en plagsom dødsangst.
«Uro» er en helt klassisk politiroman og er i så måte ikke original på noe vis. Dens styrker er imidlertid Steins fortellerkraft, hans drivende språk og persontegninger og aller viktigst; bokas tydelige relevans og forhold til det virkelige samfunnet.
Stein har valgt å knytte denne første boka tett til opptøyene på Nørrebro i 2007 - i forbindelse med stormingen og rivingen av Ungdomshuset, også kalt Ungeren. Under det verste bråket blir det funnet en død mann, kledd som en av de såkalt «autonome», inne på Assistens kirkegård. I stormens øye, så å si.
Det viser seg – ikke overraskende – at det hele er mer sammensatt. Det dukker raskt opp koblinger til handel og dealing med stoff, kriminelle fra Balkan og gjengproblematikk på Nørrebro. Spenningen er upåklagelig, Stein har innsikt i de problemene han tar for seg og beskrivelsene av bydelen Nørrebro er både fine og interessante. For en gangs skyld i nyere nordisk krim: Det hele handler om noe vesentlig.
- Les også: NRK anmelder krim
Har du tips til god krim? Bruk gjerne kommentarfeltet under!
