NRK Meny
Normal

Historien gjentar seg

Kader Abdolahs nye roman er en lærerik historiefortelling som har politisk sprengkraft.

Kader Abdolah

Kader Abdolah fortsetter å skrive om sitt hjemland Irans historie.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Med romanen Huset ved moskeen fikk iraneren Kader Abdolah en bestselger i hele den vestlige verden. Der følger han en tradisjonsrik familie under revolusjonen som førte Ayatolla Khomeini til makten i 1979. I sin nye roman Kongen går Abdolah hundre år tilbake i tid. Også her spiller ayatollaene en stor rolle - overraskende nok når demokratiforkjempere krever en grunnlov og et eget parlament:

Kongen av Kader Abdolah

Kader Abdolah: 'Kongen'. Oversatt av Guro Dimmen. Gyldendal 2012

Foto: Gyldendal

"På et av møtene deres kom Mirzä Rezä-e Kermäni med et forslag. Vanligvis var han en taus mann. Når han grep ordet, lyttet alle.
- Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje jeg nærmer meg en løsning.
- Fortell, sa Djämal Khän.


- Etter det jeg kan forstå kommer vi aldri til å klare å overbevise massene. Vi er ikke de riktige personene til å lede dem. De kjenner oss ikke, de tror ikke på oss, de trenger en egen leder, en fra sitt eget miljø, en folkeleder.
- Men det er jo nettopp problemet, han finnes ikke.
- Jo, det finnes flere av dem, svarte Mirzä Rezä-e.
- Hvem da? spurte Tälebof.
- Ayatollaene! ropte Mirza Rezä-e. - Hør her, i Russland har motstandslederne festet sin lit til arbeidernes makt i bedriftene, men vi har ingen bedrifter, for ikke å snakke om arbeidere. Vi har handelsfolk fra basaren og en enorm gruppe lese-og skriveukyndige, arbeidsløse mennesker. De menneskene adlyder ayatollaene. Det vi trenger er en mektig ayatolla.
Alle ble målløse av denne innsikten."
(s. 262)

Menn med makt

At de iranske ayatollaene er menn med makt, er ikke noe nytt fenomen. På slutten av 1800-tallet fikk fremtidsrettede motstandere av sjahen med seg det man skulle tro var de mest tradisjonsbundne av alle, ayatollaene, på et krav om å opprette et eget parlament og en persisk grunnlov. Settingen er denne:

Persias eneveldige sjah, eller konge, som Kader Abdolah også kaller ham, nekter å la seg bevege av demokratistrømningene fra Europa. Han styrer landet etter eget forgodtbefinnende, ofte på tross av rådene fra sin nærmeste underordnede, vesiren, i en ikke uproblematisk balanse mellom russerne i nord og britene i sør og øst. Adgang til India er et mål for britene, dessuten har de oppdaget olje i de tørre landområdene ved den persiske gulf, og presser på for å få handelsavtaler som er i deres egen interesse. Også franskmennene snuser på det store riket i Midtøsten, som på 1800-tallet har sakket så langt akterut for naboene i vest. Fattigdom, analfabetisme og arbeidsløshet preger nasjonen, mens Europa starter fabrikker, anlegger elektristitet, telegraf, jernbane.

Det er en virkelig spennende historiefortelling Kader Abdolah har skrevet. Her får vi stormaktspolitikk fra en tid der kolonimaktene fremdeles sloss om landområder og ikke minst råvarer. Persia var i så måte et land av stor strategisk betydning.

Les også:

Ambisiøst og prisverdig

Huset ved moskéen

Dokumentarisk

Kongen er en roman, men fremstår mer som en dokumentar. Det er faktiske, historiske hendelser som beskrives, faktiske skikkelser likeså. Selv om Abdolah går inn i hodet til både sjahen og hans langt mer reformvillige vesir, står leseren hele tiden på en armlengdes avstand og betrakter hendelsene utenfra. Abdolah vegrer seg for å ta et dramaturgisk grep som kanskje ville gått på bekostning av den virkelighetsnære historiefortellingen. Mange faktabiter skal på plass, dette fører til at fortelleren gjentar seg selv i et svært refererende handlingsforløp. Romanen bli ujevn; jeg skulle ønsket meg en tydeligere vilje til å prioritere. Når så mange små og store hendelser får tilnærmet like stor plass, blir jeg i stuss om hva fortelleren egentlig vil.

Vil han fortelle sitt lands historie? Gi eksotiske bilder fra et myteomspunnet dynasti, assosiert med eventyr og skatter? (Beskrivelsene av de 230 haremskvinnene og sjahens behandling av dem, blir for eksempel svært stereotyp og overflatisk). Eller vil han vise en mann med makt, som er presset opp i et hjørne, og berette hvordan det går når eneherskere ikke tar hensyn til sitt eget folk?

Politisk kommentar

Slik jeg ser det, er Kongen en aktuell politisk kommentar til strømningene i den arabiske verden akkurat nå. Som Syrias president Bashar al-Assad tviholder på makten og nekter å dele den med folket, beholder Abdolahs sjah Näser makten med våpen i hånd. Som demonstrantene i Egypt i fjor vår brukte sosiale medier til å kommunisere, oppdager opprørerne i Teheran på 1890-tallet at telegrafen er et nyttig verktøy for å gi kjappe beskjeder til omverdenen. Der dagens demokratibevegelse startet som en protest mot fattigdom og håpløse livsvilkår, er romanen Kongen en historisk fremstilling av hvordan maktmisbruk og korrupsjon fører til at folket en dag reiser seg og har fått nok.

Faren ved å bli forført av religiøs ekstremisme når nøden er stor, kan også gi assosiasjoner til vår tid. Her er reformatorenes bekymring over folketaleren Bab, som mener han er Messias:

"- Vi kan ikke klandre britene, sa Amir, vesirens unge rådgiver. - Det er fattigdommen som er problemet. I de vestlige land stiger håpet som solen på grunn av alle forandringene, mens vi er i ferd med å miste vårt håp. Fremtiden er utsiktsløs for vårt folk. Det er grunnen til at en åndelig karakter som Bab får så stor oppslutning. Om vi bare kunne forbedre vanlige folks liv, hadde de ikke løpt etter en mann som Bab."

Kader Abdolah kom selv som flyktning til Nederland i 1988. Siden har han skrevet flere romaner på nederlandsk, blant dem Koranen og Sendebudet, to bøker der Koranen og Profeten Muhammeds liv er utlagt for et vestlig publikum. Fortellingen om Kongen føyer seg inn i et svært interessant prosjekt, der Kader Abdolah forteller verdenshistorie og religionshistorie fra en annen synsvinkel enn den vi er vant til i Europa.

Kader Abdolahs roman er oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen.