Ambisiøst og prisverdig

Romanen "Huset ved moskéen" var et litterært gjennombrudd for forfatteren Kader Abdolah. Han er iraner, bor i Nederland og skriver på nederlandsk. Nå vil han formidle Koranen til et vestlig publikum. Det gjør han gjennom de to bøkene "En vandring gjennom Koranen" og "Sendebudet Mohammad", som ble lansert i Oslo i forrige uke.

"Allah er allvitende, sier Muhammad.
Kader Abdolah er uvitende.Jeg har behandlet denne boken med stor kjærlighet, for dette er boken fra huset til min far, og til mennesker som er meg kjær og som jeg har kjent personlig."

Slik åpner Kader Abdolah sin gjennomgang av Koranen. Han har omgruppert de ulike surene, eller versene, slik at de nå kommer i kronologisk rekkefølge. Han skriver også innledende forord der det trengs, for å gjøre verket mer tilgjengelig. Likevel føles teksten kaotisk, den er full av gjentakelser, og fortellinger og formaninger kommer tilsynelatende hulter til bulter. Dette er en tekst som trenger tid, og som må betrakes som et litterært verk, ikke som en fullstendig gjengivelse av Koranen. For meg, som ikke kjenner Koranen fra før, er det uansett en invitasjon inn i en ny verden.

Selv om jeg vel har hørt det i religionsundervisningen på skolen, er det verdt å bli minnet om hvor stor del av Koranen som består av gjenfortellinger fra Det Gamle Testamentet. Vi hører om Moses, Job, Noa og Abraham, om Maria og Jesus, som muslimene regner som en profet, men ikke som Guds sønn.

Prisverdig prosjekt

Abdolahs gjennomgang av Koranen, som nå er oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen, blir utgitt sammen med en roman om sendebudet Muhammad. Det er en fri fortelling om Muhammads liv, lagt i munnen på hans adoptivsønn og historieskriver Zaid, som i følge Kader også er den som fysisk skrev ned Koranen.

Kader Abdolahs prosjekt er ambisiøst. Og prisverdig. Her er en mann som ønsker å gi innsikt, og som vil fremme dialog mellom muslimer, jøder og kristne. Ikke minst vil han gi muslimer som vokser opp i et ikke-muslimsk land, med en helt annen kultur å forholde seg til, større forståelse og kanskje stolthet, over muslimenes hellige skrift.

Abdolah legger ikke skjul på at han selv ikke er troende. Mens boken om Koranen er en tillemping av den teksten som allerede finnes, er boken om Allahs sendebud Kaders egen fiksjon. Den bygger på tradisjonen og de kjente historiene om Muhammads liv. Han blir presentert som et alminnelig menneske, som en tenker og religionsstifter, javisst, men også som en simpel tyv, en listig krigsherre og en kvinnebedårer, som gjerne skriver ned surer som tilgodeser profeten selv, for eksempel med å få tilgang til flere kvinner enn egne hustruer og slavinner.

Flere sider av profeten

Romanen er lagt opp som en dokumentasjon av Muhammads liv. Etter profetens død snakker jeg-fortelleren Zaid med Muhammads enker, med eldre slektninger og med hans motstandere. Det er et godt grep. På den måten får vi et flertydig bilde av mennesket Muhammad, som for eksempel i dette utdraget, fra den gang Muhammad fremdeles var ung og bare hadde en kone, den skrivekyndige Khadîdja:

"Å lese opp fra Bibelen, hadde blitt en tradisjon i huset. Hver kveld etter middag rullet tjeneren ut et teppe på verandaen, satte frem et lite bord med lykt på og la Bibelen ved siden av. Khadîdja leste, og Muhammad lyttet med lukkede øyne, lent mot en stor pute. Tjenerne sto tause ved vinduet og lyttet de også. Jeg ble sittende på terskelen i døråpningen.

Koranen erklærer Muhammad stolt, kanskje hundre ganger, at han verken kan lese eller skrive. Det er bare delvis sant. Det er sant at han ikke kunne lese eller skrive da han lærte Khadîdja å kjenne. Men siden forsøkte han å lære seg å lese og gjorde iltre forsøk på å skrive. Han skrev med høyrehånden, men hadde en uryddig håndskrift. Som den til et barn."

Utfyller hverandre

Et annet grep Abdolah gjør er å beskrive samfunnet Muhammad står frem i. Det er et samfunn der kamelene rangeres høyest på verdiskalaen, også foran mennene. Kvinnene kommer nederst, etter både geiter og slavinner. Slavinnene var jo til stor nytte i husarbeidet, må vite. Disse beskrivelsene nyanserer Koranens påbud og formaninger. Jeg leser Abdolah slik at han ser på Koranen som et litterært storverk fra en forgangen tid, ikke som en bok som skal leses bokstavelig av mennesker i dag.

Jeg har nå lest de to bøkene - som kommer i en samleeske - parallelt. Det er en lesemåte jeg vil anbefale, for bøkene av Muhammad og om Muhammad belyser og beriker hverandre.

"Allah er allvitende, sier Muhammad.
Kader Abdolah er uvitende. Hvis det finnes noe i min redegjørelse og bearbeidelse som ikke stemmer, skyldes dette min uvitenhet og min kjærlighet til Muhammads prosa."

Ja, ydmykt nok kaller forfatteren seg uvitende. Men han bidrar til at leseren ikke er fullt så uvitende som før hun leste de to bøkene. Det er fortjenestefullt.