"Huset ved moskéen" er en storslått roman. Det er en beskrivelse av en stolt og tradisjonsrik familie i Iran, og det er en fortelling om de store politiske og religiøse omveltningene i landet i overgangen fra Sjahens regjeringstid og til Ayatolla Khomeinis epoke. Handlingen strekker seg fra 1960-tallet (månelandingen i 1969 er en av de første hendelsene som beskrives) og frem til våpenhvilen med Irak i 1988.
Flere familier
I det store huset ved moskeen bor tre fettere og deres familier: Aqa Djan, som er en fremgangsrik teppehandler, leder av basaren og familiens overhode, As-saberi, som er byens imam, og Muezzin, den blinde bønneutroperen. Familiens daglige gjøremål blir beskrevet, fra kvinnenes jakt på trekkfuglene - som de bruker som modell for nye teppemønstre, før de slippes løs igjen - til bønneutroperens arbeid i potteverkstedet. En av de vakreste historiene i boken er den om bestemødrene, som slett ikke er bestemødre, men tjenestejenter som kom til huset som tenåringer for tre generasjoner siden. Nå er de gamle, har levd et liv for andre, og deres høyeste ønske er å komme til Mekka. Men hvordan skal de klare en så dyr reise når de ikke eier penger?
Revolusjon
Forøvrig er historien alt annet enn vakker. En voldsom religiøs og politisk bevegelse er på vei, og den får store konsekvenser for familien, som i 800 år har styrt moskéen i byen. Det starter med at den unge, ambisiøse imamen Galgal gifter seg inn i familien. Plutselig er ikke Aqa Djans utøvende tro islamsk nok, om han aldri så mye respekterer religionens lover og bud. Aqa Djan er forøvrig symbolet på den sunne fornuft fortellingen gjennom; han er den som tenker både med hodet og med hjertet. Under revolusjonen, der ayatollaene i Qom strammer grepet om befolkningen, blir flere av familiemedlemmene arrestert og henrettet.
Men imamene bli ikke ensbetydende med fanatisme. Gammel-imamen, As-saberi, er en mild og forsiktig mann, som i det den politiske vekkelsen rammer har bestemt seg for å tale for forsoning mellom shia- og sunni-muslimene. Han sier, når Galgal ber om hans datters hånd, at: "Vi må vite om han er ute etter datteren vår eller moskéen. (..) Jeg gir ikke bort datteren min til en hvilken som helst imam. Vi må være sikre på at han er en god mann."
Fatale konsekvenser
Romanen understreker at det på slutten av 70-tallet ikke bare var en kamp mellom de vestlige, sjah-vennlige kreftene i Iran på den ene siden og prestestyret på den andre. En sterk mudjahedin av unge, venstreorienterte studenter bekjempet ayatollaene med alle midler, og ofte med egen død til følge. Galgal blir av Khomeini personlig utpekt til Herrens dommer. Han får frie hender til å arrestere, dømme og henrette enhver som kan mistenkes for motstand mot regimet eller brudd på sharia-lovgivningen.
Kader Abdolah viser hvilken makt ayatollaene hadde over folket. Det var forbudt å begrave de unge motstanderne av regimet i byene. Heller ikke landsbyboerne turte tilby de henrettede en grav. Å lese om hvordan Aqa Djan kjører rundt i fjellene i en varebil med liket av sin drepte sønn humpende baki, er hjerteskjærende.
En annen Khomeini
Det er ikke bare Galgal fra familien som blir en av Khomeinis betrodde menn. Også Aqa Djans bror, fotografen Nosrat, som bor i Teheran, blir Khomeinis fortrolige. I en tid da både TV og film er bannlyst (det er ifølge ayatollaene Amerika og djelevens verk) viser han Khomeini dokumentarfilmer om innsekter, planter og dyr. Boken gir en uventet beskrivelse av ayatollaen som en ensom mann med skjulte sider: En dokumentarfilm om en ku kunne få den strenge kappekledte til å tørke tårene.
Hvor mye av dette som er fakta, vet jeg sant å si ikke. De store hendelsene kan man følge i fortellingen, så som Farah Dibas særegne stilling og påvirkningskraft blant folket, stengingen av kinoer, Khomeinis tilbakekomst fra Paris i 1979, gisseltakingen av 65 amerikanere på den amerikanske ambassaden i Teheran og USAs mislykkede redningsoperasjon, de utallige bombeaksjonene, Irak-krigen, president Bani Sadrs flukt til Paris.
Bred og medrivende fortellerkunst
Kader Abdolah forteller hvordan den religiøse bølgen påvirker de ulike familiemedlemmene forskjellig. Noen bukker under på grunn av sin prosaiske last for kvinner og opium. Andre blir hevnere fordi de selv har levd i skyggen gjennom et langt liv. I den store fortellingen veves små og tilsynelatende uskyldige historier inn. Men alt går for seg i en sammenheng. Boken kan minne om storverk som "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Màrques og "Åndenes hus" av Isabel Allende. Abdolah skriver ikke magisk, men beinhard realisme. Likevel har teksten islett av poesi, av eventyr og av drømmer om en bedre verden.
Kader Abdolah flyktet selv fra Iran i 1985, etter å ha utgitt to romaner om livet etter den religiøse maktovertakelsen. Siden 1988 har han bodd i Nederland og skriver nå på nederlandsk. Med "Huset ved moskéen" har han skrevet en sterk og generøs fortelling om vår nesten nære historie.
Det er Guro Dimmen som har oversatt boken fra nederlandsk. Fra før er Abdolahs roman "Spikerskrift" tilgjengelig på norsk.
