NRK Meny
Normal

Ensom i universet

ANMELDELSE: Er menneskene egentlig enslige planeter som svever rundt i sine egne baner? spør Marit Kaldhol i ungdomsromanen «Z for sorry».

Marit Kaldhol

Marit Kaldhol følger opp ungdomsromanen «zweet» med «Z for sorry».

Foto: Øyvind Eide

  • TITTEL: Z for sorry
  • FORFATTER: Marit Kaldhol
  • FORLAG: Samlaget

Helt siden bildeboken «Farvel, Rune» (med illustratøren Wenche Øyen) i 1986, har Marit Kaldhol skrevet på liv og død. Selv for små barn, og nå sist for ungdom, rører hun borti temaer som for mange har vært tabubelagte, som sykdom, død, mobbing, selvmord. Det høres sørgelig ut. Dét er det. Men dette uforstilte alvoret gjør bøkene vesentlige. Det er en illusjon å tro at alt ender godt. Slik er bare eventyrene, ikke den virkelige verden. Og Kaldhol vil holde fast i virkeligheten.

Sveve som en stjerne

I «Z for sorry» møter vi Susan, som noen vil kjenne igjen fra Kaldhols forrige ungdomsroman « Zweet ». Susan har flyttet på hybel i byen, for hun skal gå danselinje på videregående. Dansen betyr alt: Dansen skulle vere ei tidselv som strøymde forbi i universet. Eg ville vere den elva. (s. 40)

På første side våkner Susan opp i en sykehusseng. Hva har skjedd? Fortellingen bykser frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Med solid kontroll porsjonerer Kaldhol ut brokker til leserne, tråder vi selv kan flette sammen.

Universet er en gjennomgående metafor i romanen, både i den løpende teksten og i små dikt, som skiller de ulike delene av boken fra hverandre. Universet er helheten, de uendelige mulighetene. Stjernen og planetene er enkeltmenneskene, som kan blusse opp og skinne, eller sveve i sin egen bane i det kalde verdensrommet. Her er parallellen til Susan. Hun vil bare danse, være en del av fellesskapet, men fryses ut av medelevene og neglisjeres av foreldrene.

oransje z i verdensrommet, bokforside, kaldhol

Å sveve som en stjerne: Det handler om å glimte til, å bli sett, eller å flyte formålsløst rundt i det store intet i Marit Kaldhols nye ungdomsroman.

For insisterende?

For min del blir det for tydelige føringer i denne romanen. Mindre omsorgsfulle foreldre enn Susans skal man lete lenge etter. Hennes gamle klassekamerat, Zlatan, som kanskje er enda mer forsømt enn Susan, biter negler og får et sår ved negleroten. Susan sier: Eg såg på såret hans. Det var ikkje stort, blødde ikkje. Likevel. Akkurat då såg eg at heile Zlatan var eit digert sår. At det fossblødde. (s. 74)

Denne type føringer snevrer inn, forminsker, i stedet for å åpne opp. Zlatan blir forklart gjennom sin vanskelige oppvekst.

Susans hybelvertinne er i motsetning til foreldrene et voksent menneske som bryr seg. Hun er politi. Hun er en slik voksenperson enhver ungdom burde ha i livet sitt.

Å være seg selv

Kaldhols språk er kortskåret, nesten stakkato. Bildene, som det er mange av, kan være overraskende nye, som når hun skildrer tasting på mobiltelefonen som: Tomlane trippa som lysredde insekt over tastaturet. (s. 73).

For øvrig sirkler de stadig rundt det å sveve, å fly. Verdensrommet kan krympes til himmelrommet: Eg er kroppen som flyg. Eg kan forflytte meg i rommet, vere måsen som heng der, balansert, ein levande skulptur. Vere fugl med kvitt bryst. Vågar eg å stole på vinden? Leite etter flokken, eller flyge aleine? Overleve i stormkast. (s. 142)

Som i mange ungdomsromaner handler det om å finne seg selv. Finne et fast holdepunkt. Bli sett av noen. Våge å være den man er.

Jeg har sans for Marit Kaldhols boring i utenforskap. Jeg liker at hun ikke er redd for å bli i alvoret. Likevel blir hun overtydelig for meg denne gangen, for insisterende.

Men der er vi ved et dilemma. Man kunne også sagt at «Z for sorry» er gjennomført til negletuppene, skrevet av en forfatter som virkelig har bestemt seg for hva hun vil og hvor hun vil lede leserne sine. Det er også et kvalitetsstempel.

  • Flere anmeldelser av ungdomsbøker:

NRK Bok vier all sin oppmerksomhet til ungdomslitteraturen denne uken (2.-7. mai). I denne saken finner du en samling av de mest interessante ungdomsbøkene som er kommet ut i vår, anmeldt av våre litteraturkritikere.