NRK Meny

Svart humor om fødselsdepresjon

ANMELDELSE: I sin hittil beste bok undersøker Victoria Durnak hva som skal til for at lykkefølelse kan oppstå hos en over gjennomsnittet trassig alenemor i Skien.

Victoria Durnak

Forfatter Victoria Durnak utforsker temaer som ensomhet og fødselsdepresjon i sin nye roman, «Senteret».

Foto: Heidi Furre

FORFATTER: Victoria Durnak

TITTEL: Senteret

FORLAG: Flamme

Forfatterskapet til Victoria Durnak, er naturlig nok, alderen tatt i betraktning, fortsatt i støpeskjeen. Men allerede nå er det ikke vanskelig å få øye på noen særegenheter i hennes tekster. En ting er at menneskene i bøkene synes å være i konstant bevegelse. Fra Stockholm («Stockholm sier», 2010), via Berlin («Så Berlin», 2011), og på kryss og tvers i et svært gjenkjennelig Oslo («Torget», 2015).

Brå møter mellom ukjente

Victoria Durnak, Senteret

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å gi ut en rekke romaner, diktsamlinger og boksingler. «Senteret» er hennes syvende utgivelse.

En annen fast bestanddel er temmelig uventede og brå møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre særlig godt i utgangspunktet.

Durnak har helt klart talent for å skildre snurrige og rare fenomener i storbyjungelen, men det er først med sin nye bok «Senteret» at hun skrur dette sammen til en gripende fortelling.

Kanskje er det fordi emnet denne gangen griper mer og flere. Den nybakte mammaen har pakket med seg det nødvendigste og flyttet fra Oslo til Skien. Med seg på lasset har hun i tillegg til den navnløse babyen også en temmelig langt fremskreden fødselsdepresjon. Barnefaren har hun ingen kontakt med, og kanskje er det et særtrekk ved depresjonen at hun avviser alle dem som vil henne vel – muligens fordi hun ikke føler hun kan innfri deres forventninger?

De hun søker kontakt med er dem som på en eller annen måte virker som de er like forvirret til stede i livet som henne selv, og dem finnes det noen av på kjøpesenteret Herkules i Skien.

Skien-roman

For dette er altså en Skien-roman, på samme måte som «Torget» var en Oslo-roman. Jeg har vel ikke sett noen forfatter skrive så lokalisert fra et norsk bylandskap, siden Dag Solstad gav ut «Arild Asnes, 1970» – i 1971.

Durnak bor der nå, i Ibsengården, med stipend fra Skien kommune. Tidligere i år hadde hun en utstilling sammen med Miriam Myrstad, der hun presenterte 88 portretter av folk hun hadde sett siden hun kom. Lokalavisen spøkte senere med, at hvis du ikke hadde havnet på en av Durnaks portretter, så hadde du jammen ikke gjort særlig stort inntrykk!

Menneskeskisser

I «Senteret» møter vi de samme menneskene, denne gang skisset i skrift. Her er et eksempel:

«Ei asiatisk jente som må være omtrent ti år, løper forbi på min venstre side, hun har blomsterkjole og er barbeint, hei Woodstock.» (s. 100)

Den tverre motviljen og all den svarte humoren som renner ut av øynene til alenemoren skaper både identifikasjon og medfølelse. Det er liv i kjøpesenterlandet! «Senteret» er Victoria Durnaks beste bok til nå.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Jo Nesbøs Tørst

«Tørst» av Jo Nesbø: «Tørst», den ellevte boken om Harry Hole, er spennende. Håndverket er upåklagelig. Men har vi ikke lest dette før?

Neil Gaimans Norse Mythology

«Norse Mythology» av Neil Gaiman og «Edda» av Jon Fosse: Jon Fosse og den britiske fantasyforfatteren Neil Gaiman har laget hver sin versjon av eddadiktningen. De har ikke mye til felles.

Ære være mine døtre av Lene Wold

«Ære være mine døtre. En fars fortelling om å drepe sitt eget barn»: «Ære være mine døtre» er brutal, men innsiktsfull lesning om æresdrap i Jordan.