Hopp til innhold

Skam og ære i viktig bok

ANMELDELSE: «Ære være mine døtre» er brutal, men innsiktsfull lesning om æresdrap i Jordan.

Ære være mine døtre

Journalist Lene Wold lette gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver etter historier om æresdrap. Ifølge Wold har 139 kvinner i Jordan blitt drept for ære i perioden 1995–2014.

Foto: Lene Wold

FORFATTER: Lene Wold

TITTEL: «Ære være mine døtre. En fars fortelling om å drepe sitt eget barn»

FORLAG: Kagge

Smak på denne undertittelen: «En fars fortelling om å drepe sitt eget barn». Kan det skapes større fallhøyde i en sakprosabok? Så er da også «Ære være mine døtre» en bok om æresdrap – mord på nære familiemedlemmer for å gjenopprette en families umistelige ære. Temaet er tungt belastet i vår tids løpende møte mellom kulturer, ofte koblet direkte til religion.

Omvendt rett

Ære være mine døtre av Lene Wold

I Ære være mine døtre skriver Lene Wold om æresdrap fra mannens perspektiv.

Boken er i lange stykker fryktelig å lese, men uten å forfalle til sensasjonsmakeri. En grim historie som denne trenger ikke tilskudd av dramatikk: Den jordanske mannen Lene Wold fikk i tale kalles Rahman. Han ble som tiåring vitne til at ei sju år gammel jente fra skolen ble steinet til døde, hun var voldtatt. Senere ble han tvunget til å delta i drapet på sin egen mor. I voksen alder drepte han den ene datteren. Den andre overlevde, men tilbragte senere mange år av livet i fengsel. Alt sammen for ære.

Lene Wold er journalist og samfunnsviter, hun har studert arabisk og jobbet med undersøkende journalistikk, blant annet for den britiske avisen The Independent. Med «Ære være mine døtre» har hun levert et viktig og leseverdig stykke arbeid, selv om boken også har problematiske trekk.

Tradisjon eller religion?

På den faglige siden er kanskje spørsmålene den beste siden ved «Ære være mine døtre». De er både mange og gode, beretningen viser tydelig hvordan forfatteren har gått frem for å finne svar der det har vært mulig. Er æresdrapet knyttet til islam, slik mange vil tro, eller bunner det i tradisjon og kultur? Når myndighetene i Jordan kan kaste kvinner som trues av æresdrap i fengsel for å beskytte deres liv, mens deres potensielle mordere går fri, hva slags lovgivning er det? Landets tvetydige forbud mot homofili, er det juridisk eller religiøst begrunnet eller noe annet?

Wolds kilder er mange og varierte, mye nitid arbeid og strabasiøse reiser er gjennomført. Bokens bærebjelker er allikevel de sju møtene med Rahman og det ene møtet med hans overlevende datter Amina. Etter mange år er hun ute av fengselet, men må leve skjult med sine arr – i et telt ute i ørkenen, alene med en eldre mann. Fra hver sin side av drapet er de to beretningene sterk og vond lesning.

Over i fiksjonen?

Som antydet i starten: boken har problematiske trekk. Lene Wold benytter to ulike fortellergrep i denne boken. Det ene er tradisjonelt og dokumentært. Her forteller Wold selv om sine møter med Rahman, med datteren Amina og andre kilder, om reiser, kontroverser med byråkrati. Velskrevet og konsist.

Det andre grepet nærmer seg imidlertid det skjønnlitterære. Vi forlater Wolds eget jeg og skifter til en allvitende forteller som går inn i Rahmans og Aminas minner, tanker, opplevelser og refleksjoner mens hendelsene utspilte seg. Jeg antar at begrunnelsen er et ønske om å gi fortellingen og menneskene liv og dimensjon. Samtidig svekkes troen på fortellingens saklige troverdighet når den blomstrer på denne måten. Som når den ti år gamle Rahman sammen med broren har lurt seg til å se steiningen av den syv år gamle Masuma. Faren, en mann som ellers tenker i mer moderne baner, blir rasende og slår i det han får greie på hva guttene har gjort. Moren tolererer ikke det slaget, hun spytter på farens hender, viser sin forakt. Faren gråter.

Det var slik det var ment å være, tenkte Rahman. (…), alt som var vondt og vanskelig, komplisert eller uhåndgripelig, kunne byttes ut med ære. Det gjorde ære til det mektigste i verden. Noe det var verdt å beskytte – for enhver pris, for enhver mann. Med ett forsto han hvorfor Masuma måtte ta konsekvensene av det hun hadde gjort. Det var det eneste riktige, og det beste for alle. Både hun og familien hennes hadde det bedre nå.

Lene Wold / Ære være mine døtre

Tenkte en tiåring virkelig dette? Etter å ha sett Masuma gravd ned til halsen og steinet i hjel? Etter å ha blitt slått av faren for første gang og deretter sett ham gråte av skam? At en voksen Rahman kunne ha fremstilt det slik, er noe annet, men gutten?

Grundig og undersøkende

Sakprosabøkenes form har vært utfordret og utviklet i flere år, skillet mellom «skjønn» og «sak» viskes sakte ut. Det er i hovedsak en god ting. Samtidig bør det være klart for leseren om vi har krysset grensen til fiksjonen, helt eller delvis. Lene Wold gjør også greie for hvordan hun har jobbet med boken – denne siden av teksten inkludert. I min lesning blir det like fullt sittende igjen et inntrykk av noe diktet. Det var neppe meningen.

Innvendingen er uansett underordnet. Lene Wold har gått grundig og undersøkende til dette problemkomplekset. Så langt det har vært mulig lar hun leseren møte mennesker på deres egne premisser. Noen av spørsmålene finner til og med svar. Ett av dem er at æresdrap ikke er et utslag av islam i seg selv. Tradisjoner og lovverk må ta skylden for at det fortsatt eksisterer i Jordan. Den slags kan påvirkes.

  • Flere anmeldelser fra NRK
Harehjerte av Ingrid Melfald Hafredal

«Harehjerte» av Ingrid Melfald Hafredal: « Ingrid Melfald Hafredals «Harehjerte», er så innsiktsfull og reflektert at den kunne vært en dokumentar. Karakterene løfter fortellingen til en fin roman om smerte, håp og medmenneskelighetens styrke. »

Etgar Keret, Sju gode år
Foto: Cappelen Damm

«Sju gode år» av Etgar Keret: « Israelske Etgar Kerets nye samling med historier hviler på et interessant premiss: Det er bare overfor vilt fremmede vi kan være oppriktige. »

bokomslag med tekst

«Kjære Ijeawele. Eller et feministisk manifest på femten forslag» av Chimamanda Ngozi Adichie: « Hvordan oppdra en datter til å bli feminist? Chimamanda Ngozi Adichie har femten forslag. »

Kulturstrøm

  • Sjette førsteplass på albumlisten for Ariana Grande

    Ariana Grande sikrer seg sin sjette førsteplass på den amerikanske albumlisten med sitt sjuende studioalbum.

    – En uke med evig solskinn, skrev Ariana Grande i helgen på Instagram – og siktet til suksessen som hennes sjette album, kalt nettopp «Eternal Sunshine», har.

    Utgivelsen solgte det som tilsvarer 227.000 albumenheter i sin første uke, noe som er årets beste hittil, ifølge Billboard. Blant annet ble låtene strømmet 195 millioner ganger. Den nye platen, som også topper VG-lista her hjemme, er laget i samarbeid med svenskene Max Martin og Ilya Salmanzadeh.

    Grande har tidligere toppet albumlisten med «Positions» (2020), «Thank U, Next» (2019), «Sweetener» (2018), «My Everything» (2014) og «Yours Truly» (2013). 2016-platen «Dangerous Woman» kom «bare» til en andreplass.

    Ariana Grande
    Foto: AFP
  • Fem land vil ha «Cammo»

    NRK har inngått opsjonsavtale med Tyskland, Frankrike, Spania, Belgia og Nederland om nyinnspillinger av dramakomedien «Cammo».

    Over 700.000 så første sesong av «Cammo». Serien handler om influenseren Cammo, som går konkurs og må ta på seg jobben som støttekontakt for Kamilla med Downs syndrom.

    – Dette er helt surrealistisk! At humoren og historien i «Cammo» kan treffe både spanjoler og tyskere er skikkelig gøy. Jeg gleder meg til å se hvordan de forskjellige landene tolker manus, og er så takknemlig og glad for at historien om Cammo og Kamilla potensielt skal bli fortalt til så mange millioner mennesker, sier Caroline Glomnes, serieskaper og hovedrolleinnhaver.

    Katelyn Garbin og Caroline Glomnes i rollene som Kamilla og Cammo.
    Foto: NRK

Flere kulturnyheter