Skrekk, gru og samfunn fra Oates

Jeg tror det var sommeren for tre år siden at jeg fikk anledning til å ta for meg Joyce Carol Oates´ digre, gotiske skrekkroman «The Accursed». Den var ny da. Denne karakteristikken, dette med skrekk og gotikk, kan for øvrig tas med en saltklype eller to.

Noe skal ting kalles – Stephen Kings anmeldelse i New York Times den gangen antydet for eksempel at Oates med den boken hadde skrevet verdens første postmoderne gotiske roman. Og det kan være sant nok.

En nyere skrekklitteratur

«The Accursed» faller inn i de fleste rammer for den tradisjonelle skrekkromanen, gotisk eller ei. Romanen handler om Crosswicks forbannelse, den som rammet universitetsbyen Princeton i årene 1905 og 1906. I sin kontrafaktiske og oppfinnsomme bruk av en gang levende personer (et par presidenter, for eksempel), drar den tradisjonsromanen over mot vår tid – om den ellers virker aldri så stilriktig, arkaisk i formen.

Allikevel skiller «The Accursed», seg markant fra den nye samlingen med skrekkfortellinger fra Joyce Carol Oates: «The Doll-Master and Other Tales of Terror». Ikke slik å forstå at disse fortellingene står ensomme, uten sine sjangerforbindelser og nisjer. De er av et nyere, mer samtidsnært slag – særlig i problematiseringene og undersøkelsene av et moderne samfunnsliv. Amerikansk våpenlovgivning, for eksempel. På dét planet er Joyce Carol Oates i høy grad seg selv i noen av fortellingene samlet i denne utgivelsen. Undersøkelsen av amerikansk kriminalitet fra senere romaner er gjenkjennelig.

Selvforsvar

Særlig gjelder dette to av fortellingene, «Soldier» og «Gun Accident: An Investigation». «Soldier» fortelles av en ung, hvit mann, Brendan Schranck. Han er arrestert, men løslatt mot kausjon, for å ha skutt og drept en svart ungdom. Brendan hevder – også overfor leseren – at han handlet i selvforsvar. Det var skremmende, traumatisk, vanskelig å huske klart: Han ble angrepet av fem svarte, aggressive ungdommer med slagvåpen. De ropte skjellsord, skulle ta ham, rane ham. Han hadde, høyst ulovlig, onkelens politivåpen i lomma. Brendan og drepte én. De andre stakk.

Fortellingens tema er to: Hva skjedde egentlig? Og: hva skjer i det amerikanske samfunnet når et drap som dette forekommer? Det første spørsmålet besvares med spenningsfortellingens redskaper. Minner og sannheter snus og vendes. Hukommelse, versjoner av sannhet og halvsannhet og beskyttelse mot det grusomme settes opp mot hverandre. Dette kan Oates og hun gjør det på uavvendelig og subtilt vis.

Frontene dannes

Det andre spørsmålet, hva som skjer omkring Brendan og rettssaken, er kanskje mest skremmende, når det kommer til stykket: Det dannes fronter. For noen blir Brendan en helt, en som turte å ta til motmæle, stå opp for seg selv, ikke vike unna. At han ikke hadde lov til å ha pistolen? Hadde han ikke hatt den, hadde han jo vært død. Eller?

Den andre siden dannes av dem som ikke tror Brendan. De ser Brendan som en rasistisk morder, en som fortjener det som er underveis. Han mottar svært konkrete drapstrusler og må i dekning.

Det som i siste instans gjør dette til interessant lesning – utover det sosiologiske aspektet, er selvsagt hva som egentlig skjedde den dagen Brendan avfyrte onkelens våpen, men også måten leseren får vite det på. Dessuten: hva det blir til med denne rettferdigheten.

Våpen i skuffen

I historien om skyteulykken har også det lovlig oppbevarte våpenet en sentral plass. Ei ung jente skal passe huset for læreren sin noen dager, mens lærerens mann er på sykehus for å bli operert. I huset befinner seg et lovlig skytevåpen – til selvforsvar. Jenta har dyrt og hellig lovet å ikke slippe noen andre inn. Men så kommer den halvkriminelle fetteren og en kamerat på døren. Rusede og ville. De tvinger seg inn og det blir stygt. Fetteren dør, skutt med husets eget våpen, det de fant i en skuff.

Også her tar Joyce Carol Oates opp den tråden som handler om hva som er sant eller bare nesten – om løgnen også kan være sann. Hva skjedde egentlig, hvilken sannhet er til å leve videre med? Dette er kanskje den sterkeste fortellingen i samlingen, både litterært og menneskelig. Den er fortalt med den unge jentas stemme, men som voksen, et kvart århundre senere.

Underholdning

«The Doll-Master and Other Tales of Terror» inneholder i alt seks fortellinger. To av dem er mer rendyrkede underholdningsstykker. En middelaldrende og rik kvinnes opplevelser på reise til Galapagos er velskrevet nok, men den svakeste i samlingen. Kvinnen reiser med en ektemann hun tror vil kvitte seg med henne – i bytte med en yngre. Dette har vi rett og slett lest dette før, både her og der i krimlitteraturhistorien.

Avslutningsfortellingen, «Mystery Inc.», er en fornøyelig og rendyrket underholdningsfortelling i beste Roald Dahl-tradisjon. En antikvarbokhandler med kriminallitteratur som spesiale kjøper opp konkurrenter ved først å ta livet av dem. Det siste forsøket, det store kuppet, får et uventet forløp.

Dukkemesteren

Tittelfortellingen om «The Doll-Master», dukkemesteren, er en utkrøpen og guffen fortelling som på linje med de andre i boken ikke trenger forbannelser eller onde ånder for å få ubehaget frem. En liten gutt mister sin kusine til leukemi. Kusinen hadde en dukke han likte så godt, fikk lov til å holde i blant. Han tar dukken etter at kusinen er død, men får ikke beholde den når han blir større. Far vil ikke ha den slags. Snart begynner han å finne andre dukker og fortsetter med det. Ubehaget i denne fortellingen kan minne om mor-sønn-konstellasjonen i David Vanns roman «Dirt». «Jord» på norsk. Det sier kanskje også noe om lesverdigheten i historien om dukkemesteren.

Forsvinningen som sjanger

Skrekk- og seriemorderfortellinger der unge piker forsvinner for aldri å bli funnet igjen, er langt på vei blitt en egen sjanger i amerikansk litteratur. Denne samlingen har sin variant, «Big Momma» - tro meg; en helt ekte skrekkfortelling.

Med andre ord; trenger du noe å lese som får ubehaget frem i deg, kanskje sammen med et grøss, er Joyce Carol Oates igjen å anbefale.

• Les: Anmeldelsen av «The Accursed»
• Hør: Anmeldelsen av «The Doll-Master and Other Tales of Terror» i Kulturhuset