Anmeldelse

Viljen bak murene

Den tyrkiske forfatteren Ahmet Altans bok fra en livstidsdom i Erdogans varetekt er gripende, men også interessant lesning.

Ahmet Altan, tyrkisk forfatter

Den tyrkiske forfatteren og journalisten Ahmet Altan skrev boken «Eg får aldri sjå verda igjen» fra fengselet, der han soner en livstidsdom.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kort tid etter kuppforsøket i Tyrkia sommeren 2016 ble Ahmet Altan arrestert Ifølge politiets anklage skal han, sammen med broren Mehmet, ha kommet med subliminale utsagn i et tv-program.

Bravado

Arrestasjonen foregår i høflige og rolige former, Altan får til og med anledning til å vekke broren, som bor i samme gård, for å si at nå er de her. Det er imidlertid ingen tvil om alvoret, folk arresteres overalt, Altan har all mulig grunn til engstelse. Han er redd. Like fullt, i det en politimann tilbyr ham en sigarett, svarer han med et overlevelsens bravado: «Eg røykjer berre når eg er nervøs».

Det gjelder å si det overraskende, gjøre det uventede, reflekterer Altan i teksten: Slik kan man lure frem grenseløse krefter. Samtidig lurer han på hvor han fant denne replikken. Den må komme fra et sted utenfor hans kjente jeg, tenker han, og Altans veivisning kan begynne. Til litteraturen, til fantasien, til alle stemmer han kjenner fra lesingen og skrivingen. Til alt det som skal gjøre det umulig å holde ham innesperret, annet enn i fysisk forstand.

Ahmet Altan er 68 år gammel, han er journalist, har vært avisredaktør i flere omganger, har skrevet romaner og litterære essays. Forlaget forteller at han har vært trukket for retten mer en hundre ganger for sine politiske tekster. Han sa til NRK i 2005 at dette med rettsforfølgelse ikke er noen stor sak for en tyrkisk forfatter, det er nærmest en del av spillet. Mer alvorlig ble det i 2016, da Altan ble ilagt sin livstidsdom.

En Kafka verdig

Forfatteren skriver lite eksplisitt om sitt syn på aktuell tyrkisk politikk. I stedet viser han frem, holder opp for leseren, et regime som forliter seg på det vilkårlige i prosesser en Kafka verdig. Anklagernes bruk av ordet «subliminal» er illustrerende, et ord så sært at det ikke er funnet verdig en oppføring i bokmåls- eller nynorskordboka. Min engelske dictionary på telefonen sier det henspiller på noe, et budskap, som finnes eller opererer under grensen for det bevisste, det er formet eller laget slik at det allikevel kan påvirke mentale prosesser og valg. Som skjult reklame, for eksempel.

Altan havner i overfylte celler, med medfanger helt ulike ham selv. Blant dem er personer som en gang hadde makt og innflytelse – marineoffiserer, dommere – fengslet etter en bølge av angiveri. Møtene med mennesker som slik påtvinges en ny virkelighetsforståelse blir forfatterens verktøy i en tekst der resignasjon, vilje til overlevelse og kamp står side om side.

Og midt i det hele, altså, litteraturen og fantasien som fangens redskaper. Og refleksjoner som dette: «Tolstoj fangar livet som ein landsbyunge fangar ei marihøne og held henne i handa». Det øyeblikket i teksten der det går opp for forfatteren at han flere år tidligere har skrevet den fortellingen han sitter midt oppi, er skjellsettende. For leseren også.

Passer for deg som:

  • lever og leser i en utrygg verden