NRK Meny
Normal

Sår ungdomsroman om forelskelse

Forelskelse og lavt selvbilde er vel av de minst originale temaene i ungdomslitteraturen. Lene Ask kaster seg ut i det og lander pent i sin debut.

Lene Ask

Fotograf, illustratør og bildebokskaper Lene Ask har skrevet sin første ungdomsbok.

Foto: Julie Pike

Det er ikke få vennskap i ungdomslitteraturen som endres når barna blir ungdommer. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har lest i det siste der en gutt og en jente er venner, det meste er fint, og så, fra den ene dagen til den andre – oppdager en av dem at den andre faktisk er et enestående vakkert og tiltrekkende menneske. Sterke følelser oppstår, slikt kan avstedkomme forviklinger, sorg og smerte.

Hvem er jeg?

Det hjelper ikke å blunke

Både stort og lite kan føles stigmatiserende. Det kan være arr, hudfarge, en kvise i pannen, briller, rødt hår og fregner.

Letingen etter egen identitet, å finne seg selv i møte med de andre, er også et klassisk ungdomsroman-tema. Lene Asks Lilly opplever begge deler. Hun føler seg stygg, hun mener hun er objektivt stygg, med et arr i leppa etter hareskår og skjev nese. Bedre blir det ikke av at hennes vakre skuespillermor og hjertevarme drømmer av en far kaller henne mirakeljenta si; Lilly ble født etter flere mislykkede forsøk og er foreldrenes eneste barn.

Lilly hater at kroppen endres, at hun ikke er barn lenger, men på vei til å bli kvinne. Hun forelsker seg i Are, bestekompisen, men hater seg selv for at hun lar følelsene styre henne: Ingen kan vel elske en med mitt utseende? tenker hun, og prøver, etter tårer og tenners gnissel å fokusere på løpingen - der kan hun bli best og få sin fortjente belønning.

Godt sett

Lene Ask er illustratør, bildebokskaper og tegneserieskaper. Hun fikk stor oppmerksomhet for debuten «Hitler, Jesus og farfar», en tegneserie som hun innkasserte både Sproingprisen og Kulturdepartementets tegneseriepris for i 2006. Siden har hun blant annet gitt ut bildebøker for små barn, før hun altså nå debuterer som ungdomsforfatter med «Det hjelper ikke å blunke».

Ask tar med seg mye godt fra illustratør-virksomheten. Det viktigste er blikket, evnen til å se bak og gjennom, bortenfor det opplagte.

La meg gi noen eksempler:

At forholdet mellom foreldre og tenåringsbarn kan bli anstrengt, har mange erfart. De vil så vel, men får det ikke til. Slik er det også i Lillys familie. Lene Ask lar Lilly sette ord på det:

Det er enklere å være glad i dem på avstand. Spesielt mamma. Hun blir så mye når de er i samme rom.

Det hjelper ikke å blunke, s. 98.

Like etterpå innser hun at det ikke er bare-bare å frigjøre seg heller:

– Jeg er veldig glad i dere, altså, sier Lilly. Hun møter pappas blikk i det hun lukker døra. Og hun får lyst til å rive opp døra igjen, krype opp i fanget hans og gi ham en stor klem. Men hun er blitt for stor, og akkurat nå er pappa for liten.

Det hjelper ikke å blunke, s.103.

Akkurat nå er pappa for liten, dette er fint observert og godt sagt, synes jeg! Den velkjente forestillingen om en grevling som biter til det knaser, bruker Lene Ask nydelig til å skildre sjalusi:

Hun hadde alltid trodd at Are var hennes. Lilly kjenner et sinne mot ham vokse, selv om hun vet at det ikke er hans skyld. At han ikke kan noe for at han er så vakker. Men hun klarer ikke å stoppe det som vokser fram i henne. Det føles som om det er noe som har flytta inn. Et dyr som spiser henne opp innenfra. En sint grevling som romsterer inni magen, snubler rundt i tarmene, graver snuta si ned i alle innvollene. En grevling som biter, og ikke slipper før den hører henne knekke.

Det hjelper ikke å blunke, s.127.

Utvider blikket

Når denne boken ikke blir nok en forutsigbar fortelling om et forterpet tema (hjemme alene-fester er det selvfølgelig her også, og ditto uønskede konsekvenser av utforskende omgang med alkohol) så er det blant annet fordi Ask har dette observante blikket. Hun skildrer det hun ser med et enkelt språk, fullt av detaljer. I tillegg gir hun både Lilly og foreldrene personlighet. De blir noe mer enn motpoler som ikke forstår hverandre.

Lillys «lyte» blir et symbol på alle slags mindreverdighetskomplekser ungdommer (og vi andre) kan tynges ned av. Noen særtrekk er tydeligere enn andre. Både stort og lite kan føles stigmatiserende. Det kan være arr, hudfarge, en kvise i pannen, briller, rødt hår og fregner. Ingen er perfekte – slik ukeblad-modeller og photoshop-portretter er det. Men hva er perfekt? Og hva er skjønnhet?

Lene Ask forlater en Lilly som kanskje har fått seg en knekk, men som reiser seg og forhåpentlig kommer styrket inn i starten av voksenlivet.

Kan Lilly finne lykke, om ikke alt går som hun drømmer om, finnes det håp for flere. Det er en innsikt som er verdt å ta med seg for lesere i krisemaksimeringens alder.