Den vanskelige (kj)ærligheten

Forelskelse med forviklinger er ikke uvanlig i ungdomslitteraturen. Hos noen forfattere blir det pinlig inntil det ekstreme, som for eksempel i Markus-bøkene til Klaus Hagerup, «Supersommer...eller?» av Nina E. Grøntvedt eller i Arne Svingens «Primitive pungdyr».

Sverre Henmo kaller ikke så ofte på latteren. Innimellom, jo, men situasjonskomikk er ikke hans foretrukne uttrykk: Alvor er derimot en tydeligere ingrediens i den nye ungdomsromanen «Det er bare kjærlighet».

Kjæreste-greier

Jonathan er vår jeg-forteller. Han bor med travel mor og voldelig storebror. Brorens voldsutøvelse bryter nesten grensen for realismen, så brutal er den. Men dette er altså en realistisk fortelling, ikke mange fantasy-elementer å spore her.

Det åpner bra, med to jenter på døren. Jonathan reiser seg fra middagsbordet med lovlig høye forventninger:

Dessverre er det ikke Alina, som Jonathan har vært forelsket i de siste par årene, som står utenfor. Det er Liva og Savannah, to bestevenninner som Jonathan aldri har fattet stor interesse for. Nå er hans beste venn Axel blitt sammen med Savannah, men det er bare på den betingelsen av at Jonathan blir sammen med Liva. Hva skal han gjøre? Svikte sin beste venn? Eller bli med «på leken», bare for å gjøre det slutt faderlig fort, og kanskje gjøre vennen en tjeneste?

Komplikasjoner

Jonathan er snill. Men det er en egenskap som bringer ham opp i stry. Og kanskje er han ikke så snill når alt kommer til alt. Han hater å skulle være kjæreste med Liva, men får ikke gjort det slutt. Dermed må han si én ting til Liva, en annen til Alina, som han helst vil ha. Axel har ingen forståelse for Jonathans vegring. Ubehagelig blir det, og Jonathan rives mellom lojalitet i mange retninger.

Skiftende lojaliteter blir en rød tråd i fortellingen. Men hvordan gjøre noen glad, når det vil såre andre? Jonathan tyr til hvite løgner, og når rykter oppstår, er han ikke den som får dementert dem.

På hjemmefronten må Jonathan låse døren til rommet sitt, for ikke å bli jult opp av storebror Trym. Hvorfor sier han ikke noe til moren? En ting er å ikke sladre for bagateller, noe annet å holde tyst når det går på helsa løs. Så er det kanskje Jonathans standhaftighet som til slutt gjør at broren får en slags respekt for ham - eller at han i alle fall slutter å slå. Våpenhvilen vi kan spore i siste kapittel kan også skyldes at Jonathan til slutt tar igjen, selv om overmakten egentlig er for stor.

Den vanskelige ærligheten

Jeg sa at Jonathan er snill. Det er omtanken for Axel som fører ham inn i forstillelse og falskhet. Men hvorfor bryter han ikke ut tidligere? Alle som har levd en stund, vil kunne kjenne igjen denne situasjonen, der det kan synes like håpløst å være ærlig som å spille med. Det blir galt uansett hva man gjør. Den følelsen har Henmo fanget, det klaustrofobiske kleber til Jonathan. Og om han ikke bare er snill, så er han i alle fall en slik gutt som kan si unnskyld, når han vet han har oppført seg dårlig. Det går fra skam til lettelse via treffende refleksjonener som denne:

Sverre Henmo har skrevet et femtentalls bøker, for voksne, barn og ungdom. For den forrige ungdomsromanen sin, «Natt på Frognerbadet», fikk han Kulturdepartementets litteraturpris. Til daglig er han sjef for barne- og ungdomslitterattur i Aschehoug forlag.

Barnebokpris til Henmo

Jeg liker å lese en ungdomsroman som ikke tyr til det eksteme. La gå, brutaliteten fra storebroren er drøy. Men bortsett fra det er det en gjenkjennelig hverdag Henmo skildrer. Det er ingen som dør. Utfordringene er derimot til å leve med, til å leve gjennom.

Å finne seg selv

«Det er bare kjærlighet» er en bok om forelskelse og forviklinger, utlagt på tilforlatelig vis, uten heseblesende komikk eller dystopisk dramatikk. Den er selvfølgelig også en roman om å bli voksen, eller i alle fall voksnere. Jonathan erfarer at ærlighet varer lengst, om det er en visdom det ikke alltid er så lett å praktisere. Ungdomstiden innebærer ofte den erkjennelsen: At man må finne sitt ståsted, ta egne valg. Og dette innprenter Sverre Henmo oss: Kjærligheten kan man ikke tulle med. Ikke vennskap heller.

• Les også: Fem virkelig gode ungdomsbøker