I «En fremmed ved mitt bord» er Ivo de Figueiredos ønske om å skrive en sakbok som strekker seg over grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa i all hovedsak innfridd.
Han bidrar dermed til en fortsatt og nyttig diskusjon om det er meningsfullt å opprettholde et skarpt skille mellom sjangrene.
En far og en sønn som ikke lenger snakker med hverandre
«Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller», skriver Ivo de Figueiredo i åpningen av «En fremmed ved mitt bord».
«Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller», skriver Ivo de Figueiredo i åpningen av «En fremmed ved mitt bord». Et par setninger lenger ned står dette: «Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen».
Nedenfor er gjengitt et bilde av en indisk mann i dyp snø utenfor et hyttelignende hus i Telemark. Vi har altså en far og en sønn som ikke lenger snakker med hverandre. En sønn, forfatteren selv, som setter seg fore å finne ut «(…) hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss».
Og der er det prosjektet reiser av sted med leseren; i forfatterens og hans families liv. Helt tilbake til da Vasco da Gama fant sjøveien til India, til den indiske delstaten Goa, og de portugisisktalende katolske inderne der. Over havet til Zanzibar, til øya Pemba og innover i Øst-Afrika. Til Nairobi. Derfra til Europa og USA. Og: til Porsgrunn, Norge. Det er ikke bare uvanlig, dette; fortellingen så å si krever leserens interesse.
Fiksjonens beskyttelse
I Morgenbladet-intervjuet fra i sommer sa de Figueiredo at han gjerne skulle skrevet en roman – han kunne trengt den beskyttelsen som fiksjonen gir. «Romanen ville lagt et tynt, mystifiserende slør rundt boken og meg selv», sa han da. «Romanbetegnelsen ville gitt en illusjon av vern mot den beskrevne virkeligheten», sa han også. I stedet står det «familiefortelling» på tittelbladet.
Resultatet er uansett en tekst som i sin oppriktighet ikke kan unngå å berøre leseren. Det skjer når den handler om enkelte familiemedlemmers liv – levende som døde. Men også når det dreier seg om migrasjon, liv og tjeneste under et gjennomført rasistisk koloniherredømme styrt fra London, om religionens, familiekjærlighetens og mattradisjonens plass. Og enda mer; om en sårbar jakt på årsakene til at en far ble den han ble. Alt dette finnes i de Figueiredos bok.
Velformet språk og fortellergrep
Om forfatteren hadde rett da han sa det ville føles feigt for ham å sette romanstemplet på dette arbeidet, vil jeg ikke mene noe sterkt om. Det som er tydelig, er at Ivo de Figueiredos tekst er finest i de partiene der han slipper taket i sakprosaens strenghet og slipper nesten-fiksjonen til og nærmer seg den allvitende fortellerens rolle.
I andre sammenhenger kan teksten få preg av enkelte transportetapper, og bli tørr. Samtidig ligger mye av bokens verdi nettopp i det opplevde nærværet, i reisene, stedene, menneskene og stemningene forfatteren og dermed leseren møter underveis. Ivo de Figueiredos refleksjoner over egen tilhørighet mot slutten av boken er høyst lesverdige.
Kan vi så konkludere diskusjonen om forholdet mellom sakprosa og roman nå? Nei. Det ville være dumt og altfor tidlig.
Det vi kan si, tror jeg, er at svaret på spørsmålet i stor grad avhenger av tekstens kvalitet. Når språk og fortellergrep er så velformet som hos de Figueiredo, blir skillet ganske uinteressant – i alle fall for alle praktiske formål.
