NRK Meny
Normal

Forræderi i romanformat

Amos Oz' nye roman «Judas» handler mest om forræderiet som fenomen og begrep. Samtidig er boken en sterk beretning om en nasjons berettigelse og sterke følelser.

Forfatter Amos Oz

Amos Oz (bildet) kan sin karakterbygging. Fremmede som de er for oss, lever menneskene i «Judas» klart og tydelig på boksidene, med sin kjærlighet, sitt svartsyn, intellekt, sin humor, sorg og varme.

Foto: Ilan Asayag

  • FORFATTER: Amos Oz (oversatt av Kjell Risvik)
  • TITTEL: Judas
  • FORLAG: Arneberg Forlag

«Dette er fortellingen om vinterdagene på slutten av nitten niogfemti og begynnelsen på nitten seksti. I denne historien finnes det feiltrinn og begjær, det finnes skuffet kjærlighet, det finnes også noe slikt som spørsmål om religiøsitet, som her forblir ubesvart».

"Judas"

Disse setningene er de første i Amos Oz' roman «Judas». De kan tjene som introduksjon til denne boken, like godt som noe annet. Det eneste som mangler er referanser til forræderiet som fenomen og til diskusjonen om en egen, jødisk stats berettigelse – sett i lys av forholdet til det arabiske naboskapet, slik det utviklet seg under landets første statsminister Ben Gurion.

Vi har altså med en politisk roman å gjøre, men ikke utelukkende.

Quislingen Judas

Bokomslag til "Judas"

Lest som en politisk roman, er «Judas» mer enn et innlegg i en debatt om Israels berettigelse. Den diskuterer også om sionismen – drømmen om jødenes eget land – har vært for sterkt knyttet til en jødisk nasjonalisme og om andre løsninger hadde vært mulige.

«Quisling» skal være et av få moderne norske ord som har funnet en plass i de fleste verdensspråk. Det er nok sant, men som erke-synonym for begrepet «forræder», må nok vår hjemlige Vidkun vike for den jødiske «Judas», disippelen som solgte sin Jesus for 30 sølvpenger. Eller?

Ifølge tittelbladet heter den hebraiske originalen «Evangeliet etter Judas Iskariot», noe som både kan og bør oppfattes som et varsel om alternative innfallsvinkler.

I et intervju med New York Times i november forteller Amos Oz om sin interesse for forræderiet. Den har han båret med seg siden han som 8-åring i Jerusalem, året før Israel ble opprettet, fikk «forræder» malt på familiens husvegg. Årsak: guttungen hadde blitt venn med en britisk offiser. Interessen for Det nye testamentet og dramaet omkring Jesu død utviklet han noen år senere. Da satt han som 16-åring i et kibbutz-bibliotek og leste evangeliene. Han ble fascinert av Jesus-figuren, men også forbannet på historien om Judas. Det var for mye som ikke stemte, mente den unge Oz.

Identitet og de andre

Slik lar jeg meg lede til å lese romanens hovedperson, Shmuel Ash, som et mulig alter ego for en ung Amos Oz. Shmuel er også et verktøy for å diskutere viktige spørsmål om jødisk identitet i møte med andre.

Senhøsten 1959 er sur, våt og kald i Jerusalem. Shmuel er student og radikal sosialist med velutviklet sans for Stalin og kubanske helter. Han er også en aparte og ganske sær fyr. Kjæresten går fra ham til fordel for en eks. Faren går konkurs og Shmuel mister pengestøtten hjemmefra. Han dropper studiene, tar jobb som «selskapsmann» og samtalepartner for en eldre, handikappet intellektuell, Gershom Wald. Han flytter inn i Walds historiebefengte hus i utkanten av Jerusalem. Han forelsker seg i og begjærer intenst den minst 15 år eldre Atalja. Hun er den gamle mannens vakre svigerdatter, men også barn av den avdøde Shealtiel Abrabanel. Også han en forræder: For var ikke Shealtiel den «eneste» jødiske lederen som før 1948 var gikk mot statsdannelsen og Ben Gurions politikk? Som i stedet mente jøder og arabere måtte finne frem til en felles forståelse og plattform i et protektorat? Var det ikke han som ble utstøtt og stemplet en gang for alle for disse synspunktene, som en moderne Judas?

Idet Amos Oz fører disse menneskene – disse skjebnene – sammen, skaper han også de arenaene han trenger for å belyse sine problemstillinger, antyde svar på de spørsmålene han reiser. Hva er forræderi? Kan det som fra en synsvinkel kalles forræderi være prisverdig sett fra en annen? Hva skal vi med lidenskapen og begjæret? Hva med jakten på sannhet?

Jødene og Jesus

Shmuels akademiske fokus som student var jødenes forhold til Jesus. I samtalene med sin husvert får han anledning til å ta det hele opp igjen – også mytene som knyttes til Judas-figuren. Det går ikke opp, mener Shmuel: Judas var en velstående landeier. Hva skulle han med 30 sølvpenger – omtrent 600 dollar i vår tid? Og hvorfor skulle han kysse Jesus for å vise soldatene hvem han var? Jesus var en kjent figur i Jerusalem – alle visste hvem Jesus var. Var det ikke heller slik at Judas var den disippelen som elsket Jesus høyest av dem alle, trodde mest? Som arbeidet for at Jesus skulle la seg korsfeste, for så å utføre det under å stige ned fra korset. Da ville folk tro.

Lest som en politisk roman, er «Judas» med andre ord mer enn et innlegg i en debatt om Israels berettigelse. Den diskuterer også om sionismen – drømmen om jødenes eget land – har vært for sterkt knyttet til en jødisk nasjonalisme og om andre løsninger hadde vært mulige.

Amos Oz er kritisk, men henfaller ikke til det enkle og demagogisk entydige. Nettopp derfor blir utlegningen av forræderiet og Judas-forestillingen både viktig og relevant, dessuten litterært elegant. Samtidig er dette ingen roman som bæres av tematikk alene. Amos Oz kan sin karakterbygging. Fremmede som de er for oss, lever disse menneskene klart og tydelig på boksidene, med sin kjærlighet, sitt svartsyn, intellekt, sin humor, sorg og varme.

«Judas» er oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik.

Flere anmeldelser fra NRK

Bokomslag
Bokomslag Aira
Under byggingen av den kinesiske muren
Foto: Solum forlag