Kafkas kinesiske mur

• FORFATTER: Franz Kafka (oversatt av Arild Vange)
• TITTEL: Under byggingen av den kinesiske muren
• FORLAG: Solum forlag

I årene fra han var 33 til han var 35 kom Franz Kafka inn i en ny, intens skrivefase. Trygt plassert hjemme hos søsteren Ottla skrev han side opp og side ned i små skrivebøker i A5-format, kalt oktavhefter. Disse heftene var noe av det Kafka ba vennen Max Brod om å brenne, da han lå for døden med lungetuberkulose, bare 40 år gammel.

Sykdommen kommenterer han i oktavheftene på følgende, karakteristiske vis:

«Hvis jeg i tiden som kommer skulle dø eller bli helt livsudyktig – denne muligheten er stor – da jeg de siste to nettene har hatt kraftig blodhoste – må jeg si at jeg har revet meg selv i stykker. Når far tidligere med sine ville, men tomme trusler pleide å si: Jeg skal rive deg i stykker som en fisk – faktisk rørte han meg ikke med en finger – så virkeliggjør trusselen seg uavhengig av ham»

(Fra Under byggingen av Den kinesiske mur, s. 111).

109 aforismer

Et uferdig skuespill, fantastiske fortellinger som «En beretning for et akademi» og «Under byggingen av den kinesiske muren» er noe av det som strømmer ut av denne boken, ispedd litt korrespondanse med venner og kolleger, og ikke minst de 109 aforismene, som han skrev fra søsterens landsted i nordvestbøhmiske Zürau.

Fra disse kildene sorterte så Max Brod tekstene etter beste evne. Noe av det første han gjorde var å utgi nettopp aforismene, som utkom så tidlig som i 1930. Dette redaktørarbeidet er selvsagt blitt møtt med kritikk, som alt redaktørarbeid blir, når allmennheten får tilgang til originalmanuskriptene. Tidlig på nittitallet kom så de tekstkritiske utgavene, basert på håndskriftene til Kafka, og det er ingen tvil om at dette førte til at Kafkas verk fremstår som enda mer rikt og mangfoldig i dag. Jøss, var han virkelig så morsom, så lidenskapelig, så levende?

Selvfiksjon

Istedenfor redaktørens utvalg er det nå i mye større grad kronologien som er det styrende prinsipp når vi leser Kafka. Vi følger det skrivende jeg'et gjennom årene og årstidene i brev og i dagbøker. Vi har å gjøre med en type «selvfiksjon» som ikke minst har hatt høykonjunktur i dette landet i de siste årene.

Nå foreligger altså oktavheftene i bokform med tekstene stilt opp akkurat slik Kafka skrev dem. Jeg har tidligere skrytt av Jon Fosse, som tidligere i år oversatte Kafkas fortellinger til et veldig karaktersterkt nynorsk som ikke gikk av veien for å ta i bruk ord som «vyrdnad» og «sutlaust». Oversetter Arild Vange har her funnet frem til et tindrende klart og ujålete bokmål, som på mange måter er Fosses motsetning; tindrende klart og nesten selvutslettende. Jeg glemmer at jeg leser Kafka på norsk.

Med litt hjelp fra google

Oktavheftene har den «svakheten» at Kafka i mindre grad satte en dato over de enkelte tekstene. For å få det fullstendige bildet av Kafka i disse to årene må leseren også lese dagboksnotatene han skrev i samme periode, og også brevene. Arild Vange er temmelig tilbakeholden med fotnotene, noe som i alle fall fører til at jeg blir sittende å google. Hva var egentlig bakgrunnen for at Kafka skrev «Under den kinesiske muren»? Eller «En beretning for et akademi»?

Ved å lese oktavheftene blir vi alle satt i den tilstand Max Brod var i, da han overtok skrivehefter, konvolutter og brev i juni 1924. Vi ser overstrykninger og tekstfragmenter, og kanskje er vi nå mer vant til å forholde oss til fragmenter enn noen gang tidligere i litteraturhistorien? Kafkas verk minner ikke så rent lite om den kinesiske muren, bygget stykkevis og delt og bare i deler er verket også tilgjengelig for ettertiden.

På samme måte som den kinesiske muren, er disse oktavheftene en del av den kulturelle verdensarven.

• Flere anmeldelser:

• «Like nord for kirka – Fortellinger 1994-2016» av Johnny Halberg: «I denne samlingen med fortellinger viser Halberg at han har det håndlaget som trengs for å får dreis på historier i dette lille formatet.»

• «Historier om trøst» av Ida Hegazi Høyer: «Novellene utforsker risikoen ved å åpne seg for et annet menneske.»

• «Blekk og blod – ei familiekrønike frå Midtausten og Noreg» av Walid al-Kubaisi: «Fra Saddams Irak til Ernas Norge, avstanden har vært stor, og reisen strabasiøs. Men Walid al-Kubaisi har maktet den, og har evne og vilje til å skrive den ned.»