NRK Meny
Normal

Liten bok om de største ting

ANMELDELSE: Finsk-norske Päivi Laakso bruker akkurat hundre sider på å beskrive et liv. Døden setter i gang tankene om hvordan et liv kan leves. Det er blitt en fin, liten roman.

Paivi Laakso

LEVENDE: Mor, far og datter er svært menneskelige figurer i Päivi Laaksos brøl av en roman.

Foto: Anna Julia Granberg

  • TITTEL: «Myggfangerne»
  • FORFATTER: Päivi Laakso
  • FORLAG: Cappelen Damm

Mens Vigdis Hjorth fikk tyn i Aftenposten for å ha brukt materiale fra virkeligheten i romanen «Arv og miljø», der en far dør og hendelser fra fortiden rulles opp, har Päivi Laaksos roman «Myggfangerne» gått helt under radaren. Der skriver Laakso om sin finske far, som dør:

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Virkelighet og diktning

Bokomslag

Har livet i Nord-Finland i det hele tatt vært fint, eller har det bare vært mygg? Päivi Laakso skriver utilslørt om livets fortredeligheter i sin nye roman.

I motsetning til Vigdis Hjorth, som har skrevet en roman om romanfiguren Bergljot og hennes familie, bruker Päivi Laakso sitt eget navn i romanen. Der lar hun moren skjelle ut datteren som har flyttet til det oljerike Norge, en datter som utfolder seg som bildekunstner og som jobber i psykiatrien. Joda, akkurat disse faktaene kan lett sjekkes opp mot Päivi Laaksos virkelige liv. Men er det dermed sagt det er virkeligheten hun beskriver?

Nei. «Myggfangerne» er også en roman. Päivi Laakso bygger på egen oppvekst og på sine sterke følelser i forbindelse med farens død. Det er utgangspunktet. Og det er bakgrunnen som gir forfatteren rom for litterær utforsking.

«Myggfangerne» er en fiksjonsfortelling om sorg og kjærlighet, om vold og krenkelse, om sykdom og forfall, om livet i motbakke. Det er en trist og morsom og surrealistisk beretning om små biter av store liv. For Päivi Laakso forstørrer. Hun dikter opp, finner på, tenker seg inn i hoder, leker seg gjennom scener som kunne vært fra en film. Det er vel det som er å skape litteratur?

Mer sant enn sannheten

Som forfatter kan hun være så rå hun bare vil. Råskapen gjør at vi ler, der vi kanskje skulle gråte, over at det skal være så vanskelig å leve godt sammen med dem vi egentlig er så glad i. Slik sett kan hun minne litt om Nina Lykke, som også nærmer seg det ekstreme, når hun skal skildre sosialt skurr.

Slik tenker forfatter-datter Päivi at moren i Tornio tenker:

Päivi har ikke ringt på en stund, det er greit, samtalene til Norge koster flesk og bærer oftest galt av sted og ender i kjekling. Datteren på førtito blir stadig sintere, kjefter, avbryter og slenger som regel på røret. Hun skjønner ikke hva vi går gjennom her hjemme, hvordan det er å bli gammel og syk og ikke minst hvordan det er å være syk hele livet. Ingen av de tre barna bryr seg. I gamle dager tok vi vare på våre egne, unge og gamle. Mor kjenner at hodepinen er på vei og skjønner at hun ikke bør tenke på noe hun ikke kan gjøre noe med. Det er flere tusen kilometer til Hanoi, der eldstemann befinner seg. Det er ett tusen ett hundre og femti kilometer til Oslo. Datteren og sønnen er bortkomne, de flytter aldri tilbake. Fylliken bor en halv time unna. Han vil hun ikke ha på besøk.

Myggfangerne s. 16.

Fylliken er sønn nummer to. Like greit å kalle en spade for en spade.

Finlands historie

Det er vinter og kaldt. Det aldrende ekteparet sliter seg gjennom mørket i Nord-Finland med tiltagende fysiske plager. Krangler gjør de hele tiden. Så blir mannen akutt syk. Tanken på døden kaster den gamle kvinnen tilbake til Vinterkrigen, da hun var et lite barn, og da døden var allestedsnærværende. Også Finlands historie og erfaring som lite land med en mektig nabo, skrives inn i denne korte fortellingen.

Moren ringer datteren i Norge, som slett ikke har det så travelt med å komme. Far dør. Mor sørger. Datteren føler lettelse.

Päivi Laaksos tekst er konkret. Med korte hovedsetninger, nesten som om de skulle være skrevet for et barn, skildrer hun hendelser, stemninger, følelser. De første 70 sidene er holdt i tredjeperson. I den siste tredelen (boken er på bare drøyt hundre sider) slår Päivis stemme inn. Nå er det hennes versjon av virkeligheten som holdes frem, i motsetning til morens i den første bolken.

Fremstillingene står i kontrast til hverandre. Men så handler det da nok en gang om dette blikket som ser. Denne kroppen som føler. Laakso aksentuerer, overdriver, gjør tydelig konflikter som ofte ligger skjult, men som aldri kan fornektes. Vi lever våre egne liv og kan aldri fullstendig sette oss inn i andres opplevelser av deres liv.

Det store og det lille

Også de hverdagslige kranglene er et menneskeliv. Også sutringen over smerter, nederlag, svik. Også det ene glasset for mye, den ubetenksomme replikken, eller nettopp den replikken som var ment for å såre.

På liten plass – og uten store ord, de får jeg bruke – brer Laakso ut den aller videste horisonten, trekker skyene til side og skildrer det menneskelige grunnfjellet, alle sølepyttene, men også himmelen.

«Myggfangerne» er en fin, liten roman.

Flere anmeldelser fra NRK

Bokomslag Aira
Under byggingen av den kinesiske muren
Foto: Solum forlag
Bokomslag «Like nord for kirka – Fortellinger 1994-2016» av Jonny Halberg
Foto: kolonforlag