Hopp til innhold

Uhyggelig om brodermord

«Den forbudte elven» er en dommedagsaktig roman om brodermord fra Nigeria. Det er en av de beste romanene jeg har lest så langt i år.

Chogozie Obioma

Den nigerianske forfatteren Chigozie Obioma er bosatt i USA, hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. «Den forbudte elven» er hans debutroman.

Foto: (Craig Chandler / University of Nebraska-Lincoln

Hva er mer myteomspunnet enn brodermordet? Det måtte i tilfelle være fadermordet, men det er brødre det handler om i Chigozie Obiomas oppsiktsvekkende gode romandebut. Jeg-fortelleren er Ben, Benjamin, den yngste av de fire brødrene som henger sammen som erteris.

Inn i fortapelsen

Vi var fiskere, slik åpner fortellingen om hvordan de fire en januardag oppsøker den forbudte elven og fanger rumpetroll og fisk. Benjamin er ti, eldstemann Ikenna femten.

Året er 1996. Faren har fått jobb på den andre siden av landet og instruerer guttene om ikke å lage trøbbel for moren. Hun har nok med de to minste i tillegg til jobben på markedsplassen. Men med faren borte og moren opptatt med de små, blir fristelsene for store. I stedet for å konsentrere seg om den vestlige utdannelsen faren er så opptatt av at de skal få, lar guttene seg forføre av det forbudte. Det skal ende riktig ille.

Spådommen

Gutt på elvebredd med fiksestang

Dystre spådommer og sørgelig oppfyllelse: Chigozie Obiomas roman er spennende som en thriller.

En dag møter guttene landsbyens galning. Han er blitt skadd i en ulykke og har mistet forstanden. Som sjøuhyret Leviatan inngir han skrekk hos befolkningen, han får ture frem uten at noen tør stoppe ham. Galningen spår at eldstebror Ikenna skal bli drept av en av sine brødre. Fra den dagen er samholdet brødrene imellom borte. Klassiske myter og levende overtro fletter seg sammen i fortellingen:

«Den forbudte elven» er en roman med mange lag, full av språklige omskrivinger og referanser både til bibelen og til den aktuelle, voldelige politiske situasjonen i Nigeria på 1990-tallet.

La oss ta språket. Familien snakker både igbo og joruba. Når Ben ved et tilfelle blir oppfordret til å be, må tiåringen ty til engelsk, for det er det eneste språket han kan be på. Ben bruker også språket og dets bildeskapende kraft til å karakterisere både familiemedlemmer og omgivelser. Far er en ørn, eldstebroren en spurv, hatet en blodigle:

Det setter seg fast på huden din, det ernærer seg på deg og tømmer deg for saft og kraft. Det forandrer deg og forlater deg ikke før det har sugd den siste dråpen av fred ut av deg.

Ben / Chigozie Obioma: Den forbudte elven

Symbolsk

Hatet skal ødelegge familien. Kanskje er det tilfeldigheter som gjør at den går under. Kanskje er det kollisjonen mellom kristendom og landsbyens tradisjonelle tro, virvlet opp av politiske konflikter, som gjør at bror øver vold mot bror.

«Den forbudte elven» tematiserer samhold og splittelse, håp og nederlag, skumle spådommer og selvpålagt oppfyllelse. Den handler om brødre i konkret og overført betydning: Det kan være disse fire vi ser så tydelig med de hjemmelagde fiskestengene sine langs elven, og det kan være presidentkandidatene som uten interesse for forsoning kjemper mot hverandre med våpen i hånd.

Heller ikke håpet kan redde dem, tenker Ben:

Håpet er et rumpetroll. Det du fanget og tok med deg hjem i en boks, men som døde selv om du oppbevarte det i riktig vann. Fars håp om at vi skulle vokse opp til å bli store menn, drømmekartet hans, døde snart uansett hvor godt han voktet det.

Ben / Chigozie Obioma: Den forbudte elven

I verdensklasse

Amerikanske kritikere har sammenlignet Chigozie Obioma med både Chinua Achebe og Cormac McCarthy. Det kan jeg forstå: Teksten er hyper-realistisk og konkret samtidig som den har noe dommedagsaktig over seg. Boken vokser ut over sine egne bredder, som den forbudte elven har den dyp og viker som skjuler lumske hemmeligheter under overflaten.

Oversetter Tone Formo har gitt Ben en åpen, ungdommelig og uforglemmelig norsk stemme.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Mellom dem, Richard Ford

«Mellom dem» av Richard Ford: Den amerikanske forfatteren Richard Ford har skrevet bok om sine foreldre. Fordi Ford er Ford, er den blitt noe mer enn utgangspunktet.

Ozenfant, Ozenfant, av Lars M. Finborud

«Ozenfant, Ozenfant» av Lars Mørch Finborud: «Ozenfant, Ozenfant» er en underlig og morsom roman, med referanser i mange retninger. Litt alvor på vår egen tids bekostning finnes også.

Bildør med bilbelte hengende utenfor, bokforside

«Speil speil blink» av Dorthe Nors: Danske Dorthe Nors er nominert til internasjonal storpris med en roman om å mislykkes og å mestre, om å gå seg vill og å finne hjem. Det er blitt en god beskrivelse av vår tids krav om å være vellykket.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka