Gå seg vill og finne hjem

• TITTEL: Speil speil blink
• FORFATTER: Dorthe Nors
• OVERSETTER: Pernille Rygg
• FORLAG: Cappelen Damm

Det er noe umiddelbart og uimotståelig nært ved Dorthe Nors roman «Speil speil blink». Vi starter i en helt konkret situasjon: Sonja sitter i en bil, og hun har med seg ordboken.

På få setninger får vi vite at Sonja oversetter svensk krim, men at hun egentlig synes det er dårlig litteratur, at hun er midt i livet og kanskje burde ha tatt lappen for 20 år siden – for det er det hun skal gjøre nå – at hun er best i det teoretiske, har problemer med det praktiske, og at hun ofte blir svimmel.

Direkte kontakt

Det gjøres så lett, med få riss har forfatteren tegnet frem en kvinne og gitt henne både egenskaper, preferanser og svakheter. Vi skal bli ganske godt kjent med Sonja og hennes følelse av tilkortkommenhet etter hvert.

Likedan er det med alle personene som kommer til. De er viktige i Sonjas liv, men de er ikke mange. Plutselig er de der, introdusert med en bisetning bare, og så kommer Sonjas ubehag over bekjentskapet eller forholdet etter hvert.

Metoden fungerer: leseren inviteres inn uten introduksjon eller litterært filter. Vi er hos Sonja, i følelsene de ulike personene setter i gang hos henne.

Den første er kjørelæreren Jytte, som bare snakker om seg selv og hindrer Sonja i å lære å gire. Så følger søsteren Kate, som Sonja nærmest har mistet kontakten med, den alternativt-søkende massøren Ellen, den elskovshungrende barndomsvenninnen Molly og etter hvert Folke, som hun bytter Jytte ut med, og som heller ikke er den ideelle kjørelæreren for en kvinne som helst vil holde folk på en armlengdes avstand.

Å komme gjennom språket

Men så vil hun vel egentlig ikke det heller. Hun vil bare nå inn på en måte som smyger under overflaten, under de forestillingene og handlingsmønstrene tiden og storbylivet har påført henne selv og menneskene rundt. Forskjellen mellom oppveksten på Jylland og bylivet i København beskrives som enorm. Sonja som ønsket seg bort, har nå gått seg vill og lengter hjem. Det er på tide å skifte gir. Hvordan?

Gjennom sirligsmå situasjoner skildrer Dorthe Nors en grunnleggende følelse av mislykkethet. Sonja søker samvær som betyr noe, hun lengter etter å høre til. Dorthe Nors setter fingeren på hulheten som ligger under dagens medie-oppblåste streben etter det vellykkede.

Slik tenker Sonja, når massøren mener hun kan skrive av massasjen på skatten, siden hun jo er selvstendig.

Flere steder i romanen insisterer Nors på dette. Sonja kan ikke finne et språk til å si det hun vil – og særlig ikke til de menneskene hun helst vil si det til. Det er noe som stenger. Er det livet selv som har kjørt seg fast?

Tung, lett lett

Sonja er knuget av en ensomhetsfølelse, en slags sorg, men fortellingen føles likevel lett. Små ledetråder kan om man vil føre til den større erkjennelsen av å være fremmed. Det kan være Sonja som elsket å sitte alene i kornåkeren da hun var barn, eller Sonja med svimmelhets-anfallene, en svimmelhet som kan betegne en utilpasshet langt utover den konkrete familiesvakheten. Stort og smått, tungt og lett turneres fint av den danske forfatteren.

Som sin forfatterkollega Helle Helle byr Dorthe Nors snarere på en stemning, en livsfølelse, enn på så mye konkret handling. Såpass mye skal likevel røpes at et møte mot slutten av romanen gir nye muligheter for den som mest av alt har lengtet hjem.

Så original er «Speil speil blink» ikke. Men tidsbildet romanen bringer er relevant.

«Speil speil blink» er oversatt til norsk av Pernille Rygg. Hun gjengir med presisjon den selvfornedrende og umulige skammen Sonja kan føle på de andres vegne, en skam som nettopp gjør samtalen med de andre så vanskelig.

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito: Malin Persson Giolitos roman «Størst av alt» viser at det fremdeles går an å skrive krim som ikke ligner alt annet.

«Dam» av Claire-Louise Bennett: Claire-Louise Bennett demonstrerer i sin bemerkelsesverdige debutbok at livet består av en uforutsigbar rekke viderverdigheter, som det er fort gjort å føle seg litt på utsiden av.

«Elven som skiller» av Ngugi wa Thiong'o: Ngugi wa Thiong'os roman er et kampskrift mot ekstremisme. 50 år etter boken ble skrevet, føles den fremdeles viktig.