Hopp til innhold

Mor, far, barn – livets triangel

Den amerikanske forfatteren Richard Ford har skrevet bok om sine foreldre. Fordi Ford er Ford, er den blitt noe mer enn utgangspunktet.

Mellom dem, Richard Ford

I «Mellom dem» forteller Richard Ford foreldrenes historie.

  • TITTEL: Mellom dem
  • FORFATTER: Richard Ford (Oversatt av Christian Rugstad)
  • FORLAG: Oktober

Uansett hva han har skrevet og kommer til å skrive; flest lesere vil huske den 73 år gamle Richard Ford for hans bøker om Frank Bascombe. Den mislykkede romanforfatteren som ble sportsjournalist og senere eiendomsmegler. Fire sterke bøker, romaner og novellaer, og en Pulitzerpris setter spor. Det forhindrer ikke at Fords novellekunst er en minst like god grunn til å plukke opp dette forfatterskapet – eller fortsette lesingen av det.

Gutten på armen

Richard Ford

Amerikanske Richard Ford debuterte på 1970-tallet og har siden gitt ut en rekke romaner og noveller og fått bl.a. Pulitzerprisen.

Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet /All Over Press

Nå kommer noe annet, en memoir med tittelen «Mellom dem». Forsiden prydes av et familiebilde: to ikke veldig unge foreldre og nettopp mellom dem, en liten gutt på to-tre år. Gutten er Richard Ford anno 1946 eller -47. Faren hans, Parker, til venstre, moren Edna til høyre. Originalutgaven heter «Between Them: Remembering My Parents». En minnebok, en memoir, altså. Om to foreldre, hver for seg og i samspill. Om gutten på armen, hans vei til å skjønne seg selv og sin egen plass i dette samspillet. Det er til dels forbausende godt gjort.

Boken består av to tekster. Sist i boken står den som mest handler om moren Edna, skrevet for mer enn 30 år siden, etter at hun døde i 1981. Åpningsteksten, om faren Parker, er ny. Parker døde i 1960, da Richard var 16. Etter den tid, var det ham og moren. Et team. To tekster, men samme historie, de samme menneskene, flere av hendelsene kommer igjen.

I stedet for å virke gjentagende, vokser de to fortellingene sammen til noe mer enn delene, gir større rom for ettertanke. Så vel hos forfatteren som hos leseren.

Samtidsbilder og liv

Mellom dem, Richard Ford

Forlaget Oktober har gitt ut Fords bøker i Norge siden 1990. Den første var novellesamlingen «Rock Springs».

Parker og Edna møttes mot slutten av 20-tallet, hun var 17, solgte sigarer i et hotell stefaren drev, han 24 og jobbet med frukt og grønt i en kolonial. De var gift i 15 år før de fikk Richard, halvannet tiår der de alltid var sammen, i bilen, på hotellrom, mens Parker solgte stivelse til lokale butikker over et stort område i sør. 15 år er lang tid, et barn en stor forandring. Var den til det bedre eller ikke? Richard Ford spør og ser ikke bort fra at det kan ha vært en blandet opplevelse. Det plager ham ikke, han var et elsket barn.

Innbakt i fortellingene om Parker, Edna og Richard legger Ford inn bilder av de mer enn sju tiårene boken omfatter. Bilder av helt alminnelige mennesker som har utfordringer å møte i en tid som skifter fort.

Lakonisk og kort

I et fint etterord skriver Ford at han ikke har ønsket å gi foreldrene en ekstra «dimensjon», eller en større betydning enn den åpenbare ved å skrive om dem. Ei heller å bevise deres bestandighet. Han har i stedet forsøkt å ikke bruke for store ord: «Om noe har jeg forsøkt å være varsom og gjort mitt ytterste for at min beskrivelse av dem og deres innflytelse på meg ikke skulle gjøre dem til noe annet enn de var».

Så er da også disse to tekstene ført i en svært nøktern og konsis penn, iblant nesten lakonisk i all sin korthet (boken er så vidt over 120 sider lang). Det forhindrer ikke at den realistiske stilisten Richard Ford lar teksten leve sitt emosjonelle og undersøkende liv til fulle. Flere enn meg har bitt seg merke i sekvensen der den 16 år gamle Richard sitter over skrevs over faren, mens han forsøker å blåse liv i en farskropp som dør av hjerteinfarkt.

Forfatteren gjengir, forsøker å forstå, det han husker om foreldrenes og hans eget liv. Like interessant er det han ikke husker, det blir også en del av refleksjonen: «Jeg har etter beste evne forsøkt å skrive bare om det jeg faktisk visste og ikke visste. Foreldrene mine var tross alt ikke laget av ord. De var ikke litterære redskaper som lot seg bruke for å trylle frem noe større», skriver han i etterordet. Det forhindrer ikke at Ford har tatt vare på minner, historier og for å bruke dem nettopp slik; litterært. Det skriver han også, men da har det skjedd kamuflert, i romaner og noveller.

Ufrakommelig triangel

I en lesverdig anmeldelse av denne boken i New York Times tar Sheryl Strayed utgangspunkt i to setninger i William Faulkners «As I Lay Dying»: «It takes two people to make you and one people to die. That’s how the world is going to end.» Utsagnet kan synes opplagt, skriver Strayed, men under ligger det udiskutable triangelet mor-far-selv. Om det er solid eller brutt, bygd på biologi, følelse eller begge deler, dette triangelet er en relasjon de fleste av oss må forholde oss til. Hele livet. Skriver altså Sheryl Strayed og har rett. Richard Ford har fått til det han gjerne ville, «(…)at min oppmerksomhet om dem vil vekke tanker i en lesers sinn, der mine foreldre – delvis, til noen nytte – kan få opphold».

Oversetter Christian Rugstad er som vanlig god, selv om jeg stusset over et par enkelt-valg underveis.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Ozenfant, Ozenfant, av Lars M. Finborud

«Ozenfant, Ozenfant» av Lars Mørch Finborud: «Ozenfant, Ozenfant» er en underlig og morsom roman, med referanser i mange retninger. Litt alvor på vår egen tids bekostning finnes også.

Bildør med bilbelte hengende utenfor, bokforside

«Speil speil blink» av Dorthe Nors: Danske Dorthe Nors er nominert til internasjonal storpris med en roman om å mislykkes og å mestre, om å gå seg vill og å finne hjem. Det er blitt en god beskrivelse av vår tids krav om å være vellykket.

Størst av alt, av Malin Persson Giolito

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito: Malin Persson Giolitos roman «Størst av alt» viser at det fremdeles går an å skrive krim som ikke ligner alt annet.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka