Kjartan Fløgstad tilhører den rike tradisjonen av romanforfattere som ønsker å gå Historien med stor H etter i sømmene. Hvilke blinde flekker finnes? Hva er det vi ikke ser?
Vi vet for eksempel at tyskerne, som trakk seg ut av Finnmark senhøsten 1944, «brente våre gårder og drepte våre menn», som det heter i diktet til Inger Hagerup.
Men hvordan gikk det egentlig til? Og hva vet vi egentlig om de russiske soldatene som kom for å befri oss? Har de fått den anerkjennelse de fortjener?
Et liv i mørke og lys
En av romanens mange historier begynner i en gruve i Sør-Varanger i 1944. Der sitter en kvinne med et nyfødt barn inntil brystet. Skildringen av Kcenia Nyslåttbuktmo, hennes liv i mørke og lys, er gripende på alle sett og vis. Fascinerende er også historien om motstandsmannen Olav Sima fra Ulvik i Hardanger, som foretar en ikke helt usannsynlig klassereise fra et smelteverk på vestlandet til å bli advokat for rikinger i Oslo, Zürich og på Tjøme.
Litt mindre original, i alle fall for meg, er historien om overklassedamene på Oslos peneste vestkant, som blir dyprøde AKPere, før de havner inn i en borgerlige folden igjen. Fløgstads nye perspektiv på denne noe forslitte fortellingen er at høyrefolk og maoister paradoksalt nok møttes i demonstrasjonene mot Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979/80.
Hitler-hilsen fra Hauge
I etterpåklokskapens lys kan man jo spørre, slik Fløgstad gjør, om ikke kommunismen hadde vært å foretrekke framfor ytterliggående islamister.
Det er lett å være etterpåklok, heter det, men iblant er det vel også på sin plass? Kjartan Fløgstad har nylig filleristet kollega André Bjerke for han og farens oversetterarbeid for det nazifiserte Stenersen forlag under krigen.
I «Due og drone» er det Olav H. Hauge sin tur. Fløgstad gjør oppmerksom på at det ikke står noe i dikterens dagbok om årene fra 1939 til 1944.
Blinde flekker
Verken dette faktum eller en notis fra 7. mai 1938, der Hauge skriver at Hitler er «stor», har fått særlig mye oppmerksomhet av oss som har lest og skrevet om dette fantastiske dagbokverket. Skrev han ingenting i perioden som fulgte? Eller tålte ikke det som ble skrevet dagens lys? Fløgstad hadde ikke vært Fløgstad om han ikke hadde tatt tak i denne blinde flekken og gjort den om til litteratur. På den andre siden blir det opp til leseren å balansere ut Fløgstads blinde flekker, og gjøre oppmerksom på at Hauge den 20. juni i 1945 skriver at Tyskland ikke lenger kan regnes blant kulturnasjonene, «fordi dei har bore seg så grovt åt der nede».
«Kan ein vere likesæl om det store dramaet som også spelar seg ut med heimbygda som biscene?», spør Fløgstad med henvisning til at krigen som raste i Europa ikke fikk mye oppmerksomhet fra dikteren fra Ulvik.
Svaret for Fløgstads egen del er entydig nei. Han skriver videre der Hauge, uvisst av hvilken grunn, var taus. 9. april 1940 får vi i romanen skildret fra nettopp Ulvik i Hardangerfjorden, altså langt unna Oslofjorden, der historien om 9. april vanligvis finner sted.
«Toget har gått for å ta bussen»
Det er fort gjort å føle at det er mye som glipper når man skriver om Fløgstads litteratur. Alle henvisninger til setningenes vidunderlige egenartighet blir fort bare tomme ord. Selv lest høyt ved kjøkkenbordet fremstår Fløgstads setninger som tatt ut av sin sammenheng.
Hvis det er én oppgave Fløgstad løser med bravur, så er det å vise at ordene vi bruker til hverdags har i seg et vell av potensielle bruksmåter og uventet betydning. Det er umulig å ikke bli smittet, og å begynne med ord og vendinger som at «toget har gått for å ta bussen».
Mange romanforfattere er påpasselige med at setningene passer til de menneskene som sier dem. Slike begrensninger er det lite av i «Due og drone». Her er alle potensielt i stand til å si de mest sinnssyke ting. Storslåtte setninger kan havne i munnen på de mest sinnssyke.
Likklede av is
Soldater fra den tyske hæren fryser i hjel ved fronten iført sommeruniformer, som blir til et «likklede av is». Det er det som er så flott med romanforfatteren Fløgstad. Rasende polemikk blir balansert ut av ren poesi.
«Due og drone» er vidunderlig på setningsnivå, og litt utmattende som byggverk. Det er ikke sånn at handlingstrådene henger og dingler her. De er godt synlige kommunikasjonskabler i romanstrukturen. Det er bare det at det er så mange av dem.
